Støyen rundt høgspentmastene i Hardanger, av velmente miljøvernere spritet opp til ”monstermastene”, åpner for visse refleksjoner. Det første som slår en i denne debatten er en relativ skjult vilje til å finne kompromisser i form en alternative løsninger uten å gå til ytterligheter som kostnadskrevende og vedlikeholdskomplisert sjøkabel. Det er flere trekk ved Hardangersaken som vekker utrivelige minner fra EU-striden i 1970-åra, og det er først og fremst de nasjonalromantiske undertoner, som nesten uten unntak transformerer et oppblåst selvbilde uten fargenyanser. Det mest betenkelige den gang var at visse grupperinger på nei-siden var nærmest overbevist om at Norge vil gå under ved et europeisk fellesskap. Mitt bidrag til Europa på den tida var et lite hvitkalket hus vi eide ved Gibraltarstredet.

Vi er avhengig av sikre energileveranser og supplement som vindkraft bør vi ta i mot med takk. Men likevel løper en miljøvernfantast rundt i Haldendistriktet med protestbrosjyrer mot noe så stillferdig som vindmøller. Naturen blir ødelagt, heter det. Bak skjønnhetsbegrepene finnes mange innfallsvinkler. Samfunnssynseren Erling Fossen synes kraftmaster kan være sexy i et moderne samfunn. Selv har jeg skrevet dikt om ”skibakkestillas over åsen som en harpe”.

Senterpartiets kronprins Ola Borten Moe, som det er verd å lytte til, mener høyspentlinja i Hardanger er preget av ville overdrivelser, og i det siste har vi sett at flere står fram med sine positive forhold til de nødvendige mastene i sine nærmiljøer. Mastene er der, og de blir ikke lagt merke til. Andre mener at noen høyspentmaster strengt tatt er norsk naturs minste problem. Dette dreier seg kun om et irriterende syn for øyet. Biologisk mangfold, rovdyr og urskog er forlengst byttet ut med minst et par millioner hytter, liksomnasjonalparker og husholdningssauer.

Kraftmastene går bittelitt – hvis i det hele tatt –utover noen cruicepassasjerer og en  lokalbefolkning som forlengst har rasert vestlandsk natur, skriver signaturen Mr Bear i Dagbladet.
Lokalt i Hordaland føler KrF-fylkesordfører Torill Sellevold Nyborg seg lurt. Hun mener ordførerne ble lovet et uavhengig ekspertutvalg. Ulvik-ordfører Mona Hellesnes (V) synes hele saken illustrerer forvirring etter regjeringens kursendring.
Men olje- og energiminster Terje Riis-Johansen hevder at det arbeides med å få fram de forhold en vil ha belyst, og det er snakk om miljøer i og utenfor Norge.

Religionekspertise har også vært frampå i det siste, og det er grunn til å fremheve professor Dag Øistein Endsjøs kronikk i Dagbladet nylig der han hevder at det symbolske i bunader og fjordlandskap ligger bak mostanden i Hardanger. Ikke lokale interesser og naturvern. Stoltenberg & Co tapte ikke for miljøforkjemperne, men for Tidemand og Gude og deres brudeferd i Hardanger.Regjeringens  planer ble ikke slått tilbake med logiske argumenter, men blåst bort av de emosjonelle naturkreftene som feier gjennom I.C. Dahls hardangermalerier.

På toppen av det hele kommer kunsthistoriker Tommy Sørbø med en vittig presisering: Brudeferden i Hardanger ble ikke malt i Norge, men i Tyskland.
Uansett – kraftdebatten fra de bratte liene med eplehager i Hardanger er interessant. Plutselig er det eksempelvis ok med varslet høyere strømpris for hele befolkningen og uoversiktlig vedlikeholdsservice hvis sjøkabel velges. Landanleggene for en slik kabel vil trolig føre til større naturødeleggelser enn mastene. Hva gjøres med Finnmarksvidda og reinbestanden. Der er sjøkabel uaktuell.

Selvsagt bør denne saken lande på et kompromiss med en trasé som gjør minst skade på naturen. Det er hevet over tvil at Statnetts ekspertise har ressurser for slike løsninger med innspill fra lokalbefolkningen for å oppnå et akseptabelt resultat.