Strukturrasjonaliseringspolitikken skulle være medisinen for et ”robust og bærekraftig jordbruk”, men framstår som stadig mer feilslått. Med større-færre politikken beveger dagens jordbruk seg med stormskritt i en retning som verken er ressursmessig eller økonomisk bærekraftig. Årets jordbruksoppgjør og regjeringens arbeid med en ny stortingsmelding om jordbrukspolitikken, blir derfor en prøvestein på om politikerne er villig til å snu utviklinga, og om bondeorganisasjonene er villige til å la den fortsette.

I perioden 1989-2009 økte kjøttproduksjonen i Norge med nesten 60 prosent, utelukkende fra svin og kylling. Dette er dyr som spiser kraftfôr, ikke gras. I tillegg fôres beitedyrene med stadig mer kraftfôr slik at de skal produsere mer. Kraftfôrforbruket må dekkes med et stort innslag import, 700 000 tonn eller ca 40 prosent av forbruket. Norge legger beslag på ca 2,5 millioner dekar dyrka jord i utlandet med denne politikken. Dette skjer samtidig med en omfattende arealnedgang i Norge, særlig i områder med stor bruksnedgang. I løpet av de siste 20 årene er antallet dekar dyrka jord per innbygger redusert med 16 prosent (SSB).

De totale inntektene i jordbruket er i perioden 1989-2009 redusert med 35 prosent. Jordbruksinntektene fortsetter å falle, til tross for en strukturrasjonaliseringspolitikk som presenteres som medisin for jordbruket. Effektene minner heller om gift. I 1989 fikk bonden 2,93 kr per liter mjølk levert, i 2009 var prisen 4,06 kr/l. Inflasjonsjustert betyr dette at mjølkebonden får 12 prosent lavere pris i 2009 enn i 1989. De fleste produksjonene i jordbruket har i dag en dårligere inntekt per produserte enhet enn i 1989. For noen av kjøttproduktene er prisfallet i perioden 1989-2009 på hele 60 prosent.. De totale kostnadene i jordbruket utgjorde 60 prosent av produksjonsinntektene i 1995. I 2009 70 prosent. Fra 1995 til 2009 har gjelda i jordbruket blitt dobla og utgjør i dag ca 42 milliarder, eller fra 70 til 120 prosent av de totale produksjonsinntektene i sektoren. Jordbruket er sektor med fallende inntekter der myndighetens viktigste tiltak for å opprettholde en stabil nominell inntekt, er å sørge overproduksjon med billige statlig lån og importert kraftfôr og samtidig sørge for at minst 2-3000 bønder legger ned i løpet av året slik at det blir færre å dele de fallende inntektene på.

Strukturrasjonaliseringen baserer seg en forutsetning om stordriftsfordeler som framstår temmelig abstrakt i forhold til de faktiske økonomiske forholdene i jordbruket. Stordriftsfordeler kan gjøre seg gjeldende i industriell masseproduksjon av standardiserte varer med tilnærma like produksjonsforhold, ressurstilgang og produksjonsgrunnlag. Under slike forhold kan kostnader til arbeid og kapital i noen tilfeller reduseres ved å øke volumet per produksjonsenhet. Forholdene for norsk matproduksjon på det ressursgrunnlaget vi her har tilgjengelig, passer heller dårlig med slike forutsetninger. Tvert imot: Jordbruk og matproduksjon er en økonomisk aktivitet som er kjennetegnet av betydelige stordriftsulemper, der stimulering av høye volum per enhet gir dårlig ressursutnyttelse, høye kostnader og lav inntjening.

Dette betyr ikke at små gardsbruk er bedre enn store, men det framstår som en meningsløs politikk å bruke hundretallsmillioner hvert år på å subsidiere oppskalering av volumet på enkeltbruk, og konsentrere produksjonen på færre og større gardsbruk slik strukturrasjonaliseringen legger til grunn. Produksjonen blir løsrevet fra det lokale ressursgrunnlaget og det nasjonale inntektsnivået. Kostnadene stiger, inntektene synker og de gjenværende, strukturrasjonaliserte bøndene må be om enda mer statlig støtte. Når forutsetningen om stordriftsfordeler ikke oppfylles (økt volum, lavere inntekt), skyldes det på ineffektive bønder og det foreskrives mer strukturrasjonaliseringsmedisin.

Volumet i norsk matproduksjon opprettholdes i dag av en politikk som baserer seg på å erstatte grasressursene i Norge med billig importert kraftfôr, og ved at arbeidskraften til norske bønder, hovedsakelig i distrikts-Norge, byttes ut med vesentlig billigere arbeidskraft i utlandet. Kostnadsbesparelsene som oppnås med denne politikken, er at bøndene tjener under halvparten av det vi andre tjener. I tillegg har man fått bondeorganisasjonene til å omfavne sin egen avvikling. Så lenge norske bønder finner seg i å lage den maten vi trenger her til lands for halvparten av den inntekten vi andre krever, så kommer ikke jordbrukspolitikken til å endres.