Hulder og troll har gjennom århundrene hatt en sterk plass i nordisk tradisjon og folketro. Troll er en samlebetegnelse for flere typer menneskelignende, stygge vesener med røtter i norrøn mytologi.
Vi som ofte ferdes i skog og fjell har selvfølgelig truffet hulder og troll mange ganger. Kanskje ikke i den skremmende versjonen som plaget våre olde- og besteforeldre, men som resultat av innlevelse, fantasi og evne til å betrakte naturen i flere plan. Den følsomme vandrer vil kunne fornemme situasjoner hvor huldra eller trollet ikke er langt unna. I alle fall er det ikke vanskelig å forstå at man i mindre opplyste tider kunne se og høre både det ene og det andre.

Troll i kunsten

Troll var så vanlig i folks tenkesett at de ble tatt for høyst tilstedeværende. De eldste norske kristenlovene inneholder forbud mot å ta kontakt med og søke kunnskap hos troll. I Magnus Lagabøters første landslov fra 1276 var det å ta kontakt med troll oppfattet som et meget alvorlig lovbrudd som medførte lovens strengeste straff. Utover 1700-tallet blir trollene gradvis ufarliggjort, og får etter hvert et litt romantisk slør over seg. De blir til dumme fantasifigurer, ofte utstyrt med flere hoder. Etter Henrik Ibsens beskrivelse av dem i Peer Gynt har de også fått hale. I romantikken på 1800-tallet ble de vanlige i litteratur, kunst og musikk. Ibsens Dovregubben og ”den grønnkledte” er gode eksempler. Grieg har flere komposisjoner hvor troll inngår, bl.a. det kjente ”Trolltog.” Theodor Kittelsens trolltegninger har i høy grad preget vår oppfatning av hvordan troll ser ut.

Huldra – fristende og farlig

Huldra er en variant innen trollfamilien. Hun er gjerne lyshåret og svært vakker, i hvert fall sett forfra. Baksiden er ikke fullt så flatterende da hun er utstyrt med kurompe. Ofte er hun innhul i ryggen. Ensomme vandrere av hankjønn som møtte huldra kunne komme ille ut. Hennes evne til å forføre unge menn var velkjent. En som lot seg forføre ble både rar og tussete hele livet, ble det sagt. Han var blitt ”huldrinn”. Noen ganger overlevde de ikke møtet med huldra, men ble funnet igjen døde; ihjelslått etter fall fra en bratt skrent eller druknet i ei blautmyr. Noen ble borte for evig og alltid. Tidligere tiders fattigdom og slit kunne få mange til å dagdrømme. Hva var mer naturlig enn å drømme om vakre kvinner med vidunderlig sangstemme, stor og rik buskap og gullskatter i berget det blå? Men det var synd og skam og henfalle til slike svermerier. Derfor ble gjenstanden for drømmeriene utstyrt med en heslig bakside som den unge mann burde ta som en advarsel.

Kristendommen var trollets fiende

Det som kunne berge folket fra troll og hulder var en sterk kristentro, eller det blanke stål. Salmebok, kirkeklokkers klang, knivstål o.l. kunne frelse den ”bergtatte” før det var for sent.
Særlig oppføring av kirker irriterte trollene kraftig. Mange kampesteiner rundt dagens kirker er i sin tid kastet ned fra fjellet ovenfor av illsinte troll som ville knuse symbolet på den tro som var deres største fiende.

To gamle sagn fra Oppland

I Øyer finnes et sagn som forteller at det bodde en hulderkall i fjellet Skjønsbergaksla nord for Øyer kirke: ” Ved Øyer-kjørkja skal det ligge ein stein som ein gong har vore kasta av ein jutul eller hulderkall frå Skjønsbergaksla. Han låg og sov ein dag, og så vart han brått vekt opp att av noko som ringla og ljoma så sterkt. Da vart kallen så sint for det han vart uroa, at han drog ut, og så fann han seg ein stein og hivde han etter kjørkjun. Han råka ikkje, steinen datt ne’ straks framved kjørkja, og der vart han ståande på kant.” Noen ganger var trollene imidlertid snille, som i denne historien fra Sør-Aurdal: ” Dei underjordiske var ogso med i krigen. Ein gong hadde ein mann frå Lærskoge lege ute i felten att – det fall ofte på i gamal tid. Etter eit hardt slag hadde han råkt inn på ein haugakall. Denne sa til han: ”Hadde ’kji e vøre me de i kri’n, hadde du kome te følle!” Huldrakallen hadde sete på marki med krøkte kne med han tala. Då hadde han vore so stor at han som han hadde tala til lett kunde ha gått oppreist under knesleo hans. Soleis er det sagt meg, men eg tvilar no for at dette berre er ei skrøne.”

Egenopplevd hulder

For mange år siden ferierte vi ved Mylla, lengst nord i Oslo Nordmark. En dag lånte vi båt av en småbrukerfamilie på stedet, og rodde langt vest i Mylla. Derfra gikk vi opp til den fiskerike  Åssjøen for å prøve fluestanga. Vi var to mann som fisket oss hver vår vei rundt den lille sjøen. Da vi møttes etter noen timer spør kameraten: ”Møtte du det underlig gråkledte kvinnfolket jeg så borte i den østre vika av vannet?” Nei, vi hadde ikke møtt et menneske. Da vi etter endt fisketur leverte båten fortalte vi historien hvorpå småbrukerkona tørt konstaterte: ”Jaså, dere møtte Åssjøhuldra dere også?”  Hun beskrev til og med påkledningen, og det stemte på en prikk. Det var ingen grunn til å gjøre noe nummer ut av opplevelsen. Åssjøhuldra var en naturlig del av denne familiens hverdag, og vår kamerat så henne altså ved selvsyn.

Kilder: Knut Hermundstad: Gamal Valdres-kultur, Edvard Grimstad: Folkeminne frå Gudbrandsdalen og Wikipedia.