Et av de mest brukte turområdene i byens nærhet finner vi ved Kanalen og Kroken. Området er et godt eksempel på hvordan den ofte urettmessig utskjelte kraftutbyggingen kan bidra til å høyne naturverdiene. Kanalen som tidlig i 80-årene ble bygd fra Krokflø til Øvre Skrefsrud utgjør selve livsnerven i området.

Med barnebarn på besøk, uten ski, er området langs Kanalen et utmerket sted for en liten tur i jula. For at vi skal få gått noen kilometer parkerer vi på den populære parkeringsplassen innerst i Vårseterveien. Været er fint, men trafikken likevel relativt beskjeden. Årsaken er nok at vi skriver første juledag, og fortsatt lever mange etter de gamle tradisjonene knyttet til denne dagen.

Første juledags tradisjoner

Etter folketradisjonen anses juledagen som den første dagen i julefeiringen, selv om noen land, bl.a. Norge, feirer kvelden og natta før – altså julekvelden. Første juledag er dagen man i vestlig kristendom markerer Jesu fødsel. Den 25. desember som Jesu fødselsdag er utelukkende tradisjon, da hans egentlige fødselsdag er ukjent. Den første tidfestelse av fødselsdagen til 25. desember ser ut til å ha skjedd i det tredje århundre. Datoen må sees i sammenheng med Maria bebudelsesdag, Marimesse, som er den 25. mars. Ni måneder etter denne bebudelsesdagen, unnfangelsen, er det altså 25. desember. Ingen merkedag har hatt så mange forskjellige symboler på våre gamle primstaver som juledagen. Det har vært benyttet kors, sol, stjerne, kandelaber, snødekt tre, hjul, drikkehorn og tønne. De mange symboler viser at julefeiring har røtter både i kristen og hedensk tid. En sterk tradisjon var at man skulle holde seg hjemme og innendørs juledagen. Skulle man ut var det kun kirkebesøk som var akseptabel grunn. Gikk man på besøk til andre første juledag avslørte man uoppdragenhet. I Nord-Norge ble man kalt ”Juledags-Petter” om man brøt dette ”besøksforbudet”, og det var forbundet med stor skam.

Friluftsbibliotek

I dag ser man ikke så strengt på denne gamle tradisjonen, men mange kvier seg likevel for å gå ut første juledag. Vi tar i alle fall dette som grunn for et lite besøkt turterreng akkurat i dag.

Lite snø til tross; noen skiløpere er likevel ute. Det er brøytet god gangvei ved siden av skisporet. Dette er for øvrig traséen til den nye lysløypa som ble åpnet høsten 2006. Den knytter Vårsetergrenda sammen med den tidligere lysløypa fra skistadion. Like ved krysset hvor den gamle ”Blåløypa” tar av mot Mesnasaga har Lillehammer Bibliotek satt opp en gapahuk som har fått navnet Hammerkoia. Her er det sittebenker med reinskinn, bålplass, ved og bokskap på veggen. I bokskapet er det bøker for bruk mens man hviler. Det er mest barnebøker, men også noe naturlitteratur. En ihuga turgåer kan bl.a. glede seg over at Reidun og Bjørn Winquists bok ”Ut på tur” finnes i utvalget. Et oppslag innbyr til bruk og besøk på biblioteket i byen. Et spennende og godt tiltak! ”Blåløypa ” – som altså tar av mot Mesnasaga like bortenfor gapahuken - minner oss for øvrig om vår første skitur her for over 25 år siden. Vi fant ikke den sterkt anbefalte ”Blåløypa”. Årsaken kan være at vi ikke helt forsto det selvsagte i at ”Blåløypa” var merket med rødt.

Lærerik natursti

Vi fortsetter over Mesnaelva like nedenfor dammen ved Krokfløet og er snart framme ved Kanalen. Ved den lille odden der kanalen løper ut av Krokflø er det brygge, gapahuk, og fin rasteplass. På andre siden av kanalen øyner vi de første av mange hytter opp gjennom Mesnaelva. Ved denne odden begynner en spennende natur- og opplevelsessti. Den er anlagt av Barnas Turlag, en avdeling av Lillehammer og Omland Turistforening (LOT). Løypa følger kanten av Krokflø, og inneholder 16 morsomme poster. De inneholder interessante og lærerike opplysninger om naturen, med tilhørende spørsmål. Her kan barna, ja de voksne med, få opplysninger om allemannsretten, trærne i skogen, elgen, naturens egen nedbrytningsprosess, søppel i naturen, kart og kompass, maur, kjuke, mose, fugler og insekter for å nevne noe.

Tamme ender

Når vi nærmer oss inntaket i enden av Kanalen blir vi besøkt av trettitalls stokkender. Barnebarnet har med mat i pose, og når han vifter litt med posen kommer hele flokken styrtende. De er tydeligvis vant med å bli matet, og brødposen er snart tom. At noen sist høst fant på at de ville jakte på disse tamme endene er nesten ufattelig. Skjønt jakt? Alle som vil kalle seg jegere tar skarp avstand fra den slags oppførsel. Drapene på disse tillitsfulle skapningene burde kvalifisere til streng straff, men det finnes antagelig ingen lovhjemmel som regulerer forholdet. Stokkand er nemlig jaktbart vilt iflg. jaktloven, men man tenkte neppe på tamme ender den gang loven ble vedtatt. Brødposen er tom, og vi fortsetter samme vei tilbake. En kollega fra fuglehundsporten er ute og lufter hundene, selvsagt i sele og line. Han gjør et nummer av at han fortsatt går på treski. Når vi truer med å skrive det i avisen er han raskt ute med å presisere at det kun dreier seg om reserveskiene. Han har da moderne ski hjemme, må vite!

Kilde: Store Norske Leksikon