Området mellom Brøttum og Søre Ål byr på mange fine turmuligheter – sommer som vinter. LOT har tilrettelagt for sommerbruk, mens idrettslagene Brøttum IL og Søre Ål IL brøyter gode skiløyper om vinteren.

Utgangspunktet for dagens tur er den nedlagte sandsiloen langs RV 213 like sør for fylkesgrensen i Søre Ål. Sandsiloen ble bygd av Vegvesenet som en tørr og sikker lagerplass for strøsand. Det var behov for mye strøsand da veiene var glatte vinterstid. Ikke minst var Brøttumsbakkene litt lenger sør ofte en stor utfordring. Etter at veisaltet mer og mer har overtatt for tørr, fin strøsand er behovet for sandsiloen opphørt. I dag fremstår den kun som et uskjønt minnesmerke om en forgangen tid. Imidlertid er den en del av vår veihistorie, og da det var vanskelig å flytte anlegget til Vegmuséet ved Hunderfossen ble det i 2007 fredet som veghistorisk kulturminne.

Gamle bruk innpå skogen

Bergsengelva passerer RV 213 akkurat her, og vi tar bilveien rett østover opp langs elva. Bilveien er en privat vei, stengt for alminnelig ferdsel. Selv om det har vært en mild november er det en del kjøving i elva. Og siste dagers fuktige vær med noen få kuldegrader om natta har gjort veien svært glatt. Vi stavrer oss oppover, og ofte må vi ty til grøftekantene for i det hele tatt å komme fram. Terrenget oppover langs elva fremstår ikke bare vakkert for tiden. Moderne skogsdrift har satt sine spor; spor som neppe vil heles med det første. Men vi aksepterer fullt ut skogeiernes soleklare rett til å ta ut tømmeret når det er hogstmodent. Derfor kan vi heller ikke slutte oss til den siste tids kritikk av nye skogsbilveier i Gropmarka. Naturen vil lege det meste, og om noen hundre år blir sikkert de dype sporene etter hogstmaskinene fredet som kulturminner. Veien fører oss forbi bruket Elvsvea. Dette bruket, samt bruket Brenna noen hundre meter lenger nord, ble skyldsatt ved samme forretning i 1777. Denne skyldforretningen førte til store protester da nabogårdene hevdet at ” gårdene var innlagt av deres skove en betydelig del”.

Store og små dyrs aktiviteter

Nedenfor Elvsvea renner Bergsengelva, og gården hadde i sin tid kvern i elva. I dag ser landskapet helt annerledes ut. Elva kommer fra Demmetjernet litt lenger mot øst. Den renner ut av tjernet akkurat der en av hovedskiløypene fra Brøttum passerer. Inntil for noen få år siden var det et normalt elveleie gjennom myr nedenfor tjernet. Nå er hele myra nærmest blitt tjern. Det skyldes store beverdemninger lenger ned med oversvømmelser som resultat. Og ikke bare oversvømmelser; beverens ”hogstfelt” ser om mulig enda verre ut enn skogsmaskinenes hogstfelt. Værforholdene viser oss imidlertid et annet naturfenomen som vi sjelden ser. Høy luftfuktighet og nattefrost har dannet rim overalt, og gjort alle edderkoppspinn godt synlige. De fremtrer i store mengder som rimdekte tråder og nett i trolske og spennende mønstre. Under slike forhold ser vi virkelig hvor tett det må være mellom edderkoppene i skogen. Og mange er de. På verdensbasis er det nå kjent over 41.000 edderkopparter. Bare i Norge er det registrert over 600 arter. Det som kjennetegner de aller fleste er deres evne til å spinne edderkoppsilke. De spinner fangstnett, og de spinner tråder for klatring og forflytning. Edderkoppsilke er blant de sterkeste og mest elastiske stoff man kjenner. Det er lettere en bomull og sterkere enn nylon. Regnet pr. vektenhet er det sterkere enn stål. Edderkoppen oppbevarer det innvortes i flytende form. Så snart det kommer i kontakt med luft herder det øyeblikkelig til de nett og tråder vi kjenner. Spinnet dannes av proteinmolekyler, og forskningen forsøker å fremstille kunstig edderkoppspinn. Hittil har man ikke lykkes. Målet med å fremstille det kunstig er å utnytte dets unike egenskaper på en rekke områder; fra festekabler for hengebroer til skuddsikre vester.

Bål til hygge og nytte

På en liten furukledd kolle ved Demmetjernet tar vi pause. For ikke helt å glemme kunsten å lage kaffebål er termosen i dag blitt igjen hjemme. Jo da, det ble bål – etter hvert. Med rim og ispanser på alle vekster settes våre ferdigheter som båltennere på store prøver. Men med litt medbrakt bjørkenever samt gode lunger får vi omsider blåst liv i bålet. Og da blir det både kaffe og god varme i en ellers litt tåkefylt og dyster novemberdag. Etter kaffepausen følger vi LOT’s merkede sti mot Brenna, og passerer gården hvor en ny bygning er reist siden sist vi var her. Like nord for Brenna tar vi stien vestover. Nå går vi omtrent på grensen mellom Ringsaker og Lillehammer. Snart passerer vi tuftene etter husmannsplassen Finnsveen under Hindklev. Vi finner tuftene kloss i veikanten, ganske nedgrodd. Det er bare vårt kjennskap til hvor den ligger som gjør det mulig å finne konturene av gamle steinmurer for fjøs og bolighus. Stien følges nå sørover, og snart er vi igjen på bilveien fra sandsiloen. Med stort strev følges den tilbake til utgangspunktet. Turen ble på 8-9 kilometer, og det ble kun ett skikkelig fall på holka. Ektefellens pålegg om å benytte brodder var visst likevel ikke så dumt!

Kilder: Niels Moen: Brøttumsboka og Wikipedia