Lillehammer er velsignet med turmuligheter, både fjerne og nære. Mange av våre turer har krevd transport. Men det er også et vell av turmuligheter i byens umiddelbare nærhet, noe vi i dag skal gi et eksempel på.

Dagens tur begynner så sentralt som vel mulig, nemlig på Lilletorget. Derfra går vi ned Brubakken, under Kirkegatebrua og jernbanen via Kjærlighetsstien til Lurhaugen. Brubakken var navnet på to små plasser ved elva. I 1920-årene ble gata Brubakken anlagt som kommunalt nødsarbeid. Det ble et kostbart anlegg, og ble derfor kalt ”Luksussvingen.”

Gammelt industriområde

På Lurhaugen er det i dag parkeringsområde og nybygde leilighetskompleks. Slik har det ikke alltid vært. I området har det vært et meget aktivt næringsmiljø. Her har det vært fryseri, transportbedrifter, pelsdyrfórlag, pukkverk, plankelager osv. Litt lenger fram i området var det bl.a. slakteri, skifabrikk, trevarefabrikk, iskremfabrikk, ostehøvelfabrikk og møbelforretninger. I dag er det meste av dette borte, og er erstattet av leiligheter, kunstatelierer og –verksteder samt ”lettere” næringsvirksomhet. Tyngre virksomheter finnes for øvrig med ytterst få unntak ikke igjen i byen vår. De er enten nedlagt eller utflyttet. Lurhaugen ble ellers benyttet til samlingsplass, bl.a. når det var sirkus i byen. De godt voksne husker ennå Lillehammerutstillingen i 1927. Da var det liv på Lurhaugen med utstillingslokaler, fornøyelsesavdeling og restaurant.

Gater, akevitt og navn

Vi fortsetter nedover Løkkegata og kommer ned på selve Busmoen. Busmoen var det siste ledige arealet innenfor bygrensen. Det ble avsatt til industri og arbeiderboliger. I dag preges området lite av industri, men desto mer av velstelte boliger. Etter litt omvei grunnet store gravearbeider kommer vi ned i Amtmann Sommerfeldtsgate. Nedenfor, og litt nordover, lå i sin tid byens avfallsplass. Den ble nedlagt i 1950, og flyttet til Hovemoen. Amtmann Sommerfeldtsgate har fått navn etter den første amtmannen i Christians amt, Christian Sommerfeldt. Oplandenes amt ble delt i Christians amt og Hedemarkens amt i 1781, og Sommerfeldt ble den første amtmann i Christians amt. Han bodde hele sitt liv på Toten, men var altså viktig nok til å gi navn til en gate i Lillehammer. Da han døde i 1811 ble han for øvrig etterfulgt av sin yngre bror Ole Hannibal Sommerfeldt, som var amtmann til sin død i 1821. Amtet skiftet gradvis navn til Kristians amt utover på 1800-tallet. Først i 1919 oppsto Oppland som dagens navn på fylket vårt. Det siste kan jo være til ettertanke for alle dem som tror at den berømte akevitten ”Gammel Opland” har noe med Oppland fylke å gjøre. Det har den ikke. Den så dagens lys i 1891, 30 år før Oppland ble navn på fylket. Akevitten ble produsert av Oplandske Spritfabrik i Christiania. Så vet dere det, alle dere som tror at akevitten opprinnelig har med fylket Oppland å gjøre. Men god er den jo uansett.

Berømt arkitekt preget Busmoen

Fra Amtmann Sommerfeldtsgate svinger vi inn i Olsen Bergs gate . Vi passerer fire karakteristiskte murhus. De ble reist etter hagebyidealet så tidlig som i 1911 til arbeidere ved Mesna Træsliperi. Husene ble tegnet av den da knapt 30 år gamle arkitekten Magnus Poulsson. og er et tidlig eksempel på hageby for arbeidere. Poulsson ble etter hvert meget berømt og er mest kjent for å ha tegnet Oslo Rådhus, Telegrafbygningen og Høyres Hus i Oslo. Han er også arkitekten bak Eysteinkyrkja på Hjerkinn, Lille Tøyen Haveby i Oslo og, som noe av det siste han gjorde, Gravberget kirke på Finnskogen. Gravberget kirke er en trekirke, og er formet som et grantre. Kirken er av tidsskriftet Life kåret til et av de ti mest særpregede kirkebygg i verden. Poulsson sa selv om kirken: ”I sitt uttrykk skal det være noe opphøyet over et gudshus. For innerst inne bærer det i seg alle tiders og slekters drøm om en himmel”. Poulsson var bl.a. formann i Fortidsminneforeningen og formann i tilsynskomitéen for Nidarosdomen. Han ble i 1950 kommandør av St. Olavs Orden, og han døde i 1958.

Hvite gravstener

Turen fortsetter nordover mot Skjellerud. Skjellerud var engang en gård med store jordbruksarealer. Nå er det meste utnyttet til boligbygging. Den praktfulle og fredete hovedbygningen fra ca. 1790 dominerer området, ikke minst grunnet sitt kraftige og imponerende skifertak. Vi følger Skjellerudveien og deretter Gausdalsgate fram til Nordre gravlund. Den ble anlagt i slutten av 1930-årene som avlastningskirkegård for Lillehammer sogn. Sentralt på gravlundens område ligger et avgrenset område med 35 like minnesmerker. De hvite gravstenene bærer alle britiske navn. Her hviler 35 britiske soldater, alle falne fra krigen i Norge. I fire av gravene ligger et flymannskap som styrtet i Mjøsa utenfor Stange så sent som 16. april i 1945. De 31 øvrige er soldater fra den britiske hær, de fleste i tidlig 20-års alder ved sin død. De falt alle i kampene rundt Lillehammer i dagene etter 20. april 1940. Som kjent blir de falne britene hedret hver 17. mai ved en høytidelighet ved gravene. Etter å ha lest på gravstøttene om navn, militær grad, alder og minneord fra pårørende må vi, før vi avslutter dagens tur, ha en stille stund i lav høstsol ved gravene. Jo eldre vi blir, jo oftere stiller vi spørsmålet: Hvorfor? Sjelden får vi gode svar. Og igjen rinner Wergelands ord oss i hu: ”Ung må verden ennu være”.

Kilder: Fåberg Historielags vandrebok, Riksantikvaren og Wikipedia.