Lillehammer har et flott naturområde på vestsida, kalt Fåberg Vestfjell. Området er på ca.100.000 mål, men er mindre kjent enn de mer trafikkerte områdene på østsida.

I dag skal vi være med fjelloppsynsmann Jarle Johansen fra Vingrom på tur rundt vannet Lunken. Vi kjører inn Svartdalen fra Storlondammen. Etter 8-9 km. krysser veien Vismunda, like sør for Vismundvatnet. Der parkerer vi, og går inn på en blåmerket sti som går mot sørvest. Vi føler oss svært trygge, for det er Jarle selv som har merket stien. Den går i lett skogsterreng, og snart åpner det seg utsikt mot vannet Lunken og det karakteristiske fjellet Prestkjerringa. Opprinnelsen til navnet Lunken er usikker. Kanskje kommer det av at isen på vannet alltid legger seg sent, vannet var lunkjint. Foran fjellet ser vi hyttegrenda på Bleikeseter, og lenger mot sør noen av hyttene ved Kufjell og Hitjern.

Tjernet som forsvant

Navnet Hitjern er for øvrig et mysterium. Inntil området ble lagt ut for hyttebygging het tjernet Grautaugkjinnet. Lenger mot nordvest, mellom Gaustumseter og Bleikefjellet ligger et annet tjern. Det heter rett og slett Grautauget. Her har nok noen velmenende byråkrater gått litt i surr. Da reguleringsplanen for området kom for noen år siden hadde det minste av de to tjernene fått navnet Hitjernet. Enten var Grautaugkjinnet ikke ”fint” nok, eller noen tok feil av de to tjernene med nesten like navn. Bak det nye Hitjernet ligger berget Hiberget, og det navnet har eksistert i uminnelige tider. Men Hitjernet – nei, de lokalkjente rister forundret på hodet og fortsetter å kalle det Grautaugkjinnet som det alltid har hett.

Eldgammelt seterområde

Vi passerer Lunkebekken på en klopp som Jarle tidligere har laget. Den trenger litt småreparasjon som vi utfører nå. Etter mye nedbør i det siste er bekken svært stor, og det er bare Jarles fortøyning som gjør at kloppa ikke for lengst har havnet i Vismunda. Vi kommer snart ut på den store åpne setervollen ved Bjørkestølen, eller Bjørkestylen som lokalbefolkningen sier. På denne setra har to Jørstadgårder hatt seter. Det har vært et aktivt seterbruk i Fåberg Vestfjell tidligere. De eldste setrene er antageligvis fra 1500-tallet. Den første offisielle registrering er fra 1668. På det meste var det 40 – 50 setre i aktiv drift. I dag er seterdriften nærmest slutt, med unntak av et par fellessetre. Grunneierne er organisert i et grunneierlag med 240 medlemmer.

Langs ”Dølvegen”

Noen eldgamle stier, eller råk som det heter lokalt, går gjennom området. En av de mer kjente er ”Dølvegen”, som går over vollen på Bjørkestylen. Dølvegen går fra Torpa til Saksumdal, og har fått sitt navn fra den gang torpingene omtalte fåbergingene som ”døler”. Før de fikk kirke i Torpa, ca. 1770, gikk torpingene langs denne veien til gamle Saksumdal kirke, som forøvrig forlengst er borte og erstattet av et nyere kapell. Underveis hvilte de på Bjørkestylen. Torpingene kaller fortsatt stølen for Brudevollen, fra den gang brudefølgene rastet der. På Bjørkestylen ligger en stor stein som kalles Bruresteinen. Denne ble brukt av bruden for å komme av og på hesten. Vest for stølen ligger ei slette kalt Dølsletta. Her skal det ha foregått et durabelig slagsmål mellom torpinger og fåberginger, ikke om bruden, men om grensene. Fåbergingene vant, sier Jarle, men så er jo han fåberging, da!

Kalenderen sviktet

Etter en pause på Bjørkestylen fortsetter vi Dølvegen nordover mot Bleikeseter. Vi passerer

Grautaugbekken, som altså kommer fra det omdøpte Grautaugkjinnet. Like ved bekken finner vi tuftene etter ei tømmerkoie. Tuftene kan så vidt anes, men den gamle feleovnen, med nesten alle ringene intakt, ligger fortsatt midt i tomta. Koia brant ned for mange år siden. Kanskje var det nettopp i denne koia de lå de to som var på tømmerhogst i desember for over hundre år siden, og som Olav Hovland fra Saksumdal har fortalt om. Det var ikke lett å holde styr på dagene når de lå borte kanskje tre uker i slengen. Én av hoggerne skar daglig et hakk i en bordbit, men kameraten var likevel ikke helt trygg på tidsregningen hans. Han var også kirketjener, og da gjaldt det å komme tidsnok hjem til julehelgas plikter. Men kameraten med kalenderen i bordkanten fikk bestemme. Lille julaften bega de seg i vei mot bygda i meterdyp snø. Kommet frampå brynet mot bygda hørte de kirkeklokkene ringe jula inn. Han hadde engstet seg med god grunn, kirketjeneren. De var en dag for sent ute!

Vi er imidlertid i rute, og fortsetter mot Bleikeseter. Like under setra kommer vi ut på Svartdalsveien som følges tilbake til bilen. Turen er 7-8 km. i lett terreng, og man gjør den fint på halvannen times tid. Området er verd både ett og flere besøk. Jegere og fiskere kan hente rekreasjon – og utbytte – i Fåberg Vestfjell. Kunnskap om området skaffer man seg på nettstedet www.faaberg-vestfjell.no