|
Skrevet av Ådne Norheim
|
Til alle tider har molte vært svært ettertraktet. Selv om molteplukkere er en langsomt utdøende rase er det fortsatt mange som vil sikre seg disse C-vitaminrike og smakfulle bærene når muligheten finnes.
Molte har vært viktig for store deler av landet. I Nord-Norge er det fortsatt forbud mot å plukke molte på annen manns molteland. Tidligere var det forbud mot å plukke moltekart i hele landet. Da den nye matloven ble innført i 2003 ble dette forbudet opphevet. Da forbudet ble innført i 1970 mente man at kartplukking var skadelig for plantene. Med dagens kunnskap mener man at planten ikke skades ved at hamsen tas, og dermed ble forbudet opphevet. Men det betyr ikke at man kan rasere moltemyrene for kart. Blir stilken revet av ved basis vil planten miste neste års avling. Dessuten pålegger Friluftsloven enhver som ferdes på annen manns grunn å opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å påføre miljøet skade.
Skinnfellmolte
Kartplukking var tidligere ganske utbredt, og var til stor irritasjon for mange. Kampen om de ettertraktede bærene var stor, og mange ble fristet. I vår ungdom plukket vi ofte molter i Valdres. Der hadde man begrepet ”skinnfellmølte”. Det var moltekart som ble lagt ut på skinnfellen innenfor vinduet i seterhuset. Etter som sola gikk sin gang over himmelen ble skinnfellen flyttet deretter. Man oppnådde en viss ”drivhuseffekt”. Prosessen førte til at hamsen slapp og bærene ble bløte. Men ordentlig modne ble de ikke, og fargen ble ikke riktig. ”Skinnfellmølte” ble aldri akseptert som fullgod vare.
Målsettingen ble endret
En søndag midt i august vil vi prøve lykken. Mange rapporter fra tidligere i sommer hadde fortalt om gode molteavlinger. Mellom trenende Birkensyklister dro vi inn til Nyskolla på Birkebeinerveien, vanligvis et godt sted for molter. I dag gikk vi lenger enn langt, men moltene glimret med sitt fravær. Myrene fant vi, og plantene fant vi også. Bær fant vi derimot ikke. Vår ambisiøse målsetting ved turens start var å fylle et treliters spann. Etter hvert som kilometerne ble tilbakelagt endret vi målsettingen. Først tenkte vi oss en halvliter til søndagsdessert. Noen kilometer senere var målet endret til en halvskive med syltetøy til frokost. Siste endring ble til ett bær for fotograferingens skyld. Denne målsettingen ble i alle fall oppfylt – med 300 prosent! Vi fant tre bær!
En mislykket tur – nesten?
Vi ble sittende å tenke over situasjonen mens vi fortærte nista. Tankene gikk tilbake til vår tid som hytteeiere i Engerdal. I gode år plukket vi da glatt 40 kg. molte i løpet av noen få dager. Men det skjedde ikke hvert år. Molta er nemlig en sart sjel. Den vokser i et barskt klima, og frost, hagl og regn kan ta knekken på blomstene. Moltene er enkjønnet, dvs. at det må finnes både hannblomster og hunnblomster på myra for at det skal bli frukt. Videre må det være et insektliv som bidrar til bestøvning. Og blir det endelig molter vil den første frostnatta i fjellet gjøre ubotelig skade. Så vi trøstet oss med at med så mange forutsetninger kan molteturen lett bli mislykket. Men fjellet byr på mange andre opplevelser. Vi støkket et stort rypekull og vi skremte opp to stokkender fra en myrpytt. Mange andre fugler ble observert, vi betraktet vakre lier kledd i røsslyng og myrer dekket av myrull. Horisonten var høy, lufta klar og frisk, og den medbrakte nista smakte fortreffelig. Det skulle bare mangle; vi hadde smurt den selv. Å kalle turen mislykket vil derfor være å ta for sterkt i. Men nederlaget skal innrømmes: Det ble ingen molte denne gang!
Andre i samme ærend
Mens vi satt og hvilte så vi flere molteplukkere ute på myrene. De gule og røde plastbøttene avslørte hensikten med turen. Men det skal i sannhet innrømmes at det var sjelden noen av dem bøyde seg ned. Det styrket vår selvfølelse litt. Det er visst noe med felles skjebne og felles trøst. Vi siktet oss inn på tre personer som hadde slått seg ned bak en liten haug. Det var en familie fra Moelv; sønn, mor og mormor. De hadde nettopp kommet, og hadde startet med en matpause. Sønnen Oliver hadde allerede funnet et par never med bær. Mormor Marry hadde plukket 16 kg. i Furnes tidligere i sommer. De syntes ikke det så alt for lovende ut i dag, men var ennå ved godt mot. Vi hadde nesten ikke hjerte til å fortelle om våre mange timer og kilometer tidligere på dagen. Men Oliver hadde jo allerede slått oss med mange tusen prosent. Vi hadde en hyggelig prat, og vi forlot dem med et ønske om ”god fangst”. Selv tok vi veien hjem til søndagsmiddagen – uten moltekrem til dessert!
|