Del 1: Præstvægen

Å vandre langs pilegrimsledene blir stadig mer populært. Kommuner, turistbedrifter og pilegrimsselskap er blitt mer bevisste på tilrettelegging, og trafikken øker. I løpet av sommeren vil Byavisa gjennom tre reportasjer ta leserne med langs pilegrimsleden fra Veldre kirke i Ringsaker til Lillehammer kirke.

Utgangspunkt er den 10 år gamle Veldre kirke. Den gamle kirken fra 1726 brant ned i 1996.

Den nye kirken sto ferdig i 2000, og er et spesielt kirkebygg som tjener mange funksjoner. Ikke minst er dens egenskaper som konsertlokale høyt verdsatt. Veldre kirke var tidligere en annekskirke under Ringsaker kirke. Sognepresten i Ringsaker forrettet kirkelige handlinger også i Veldre. Han bodde i prestegården i Ringsaker, og ble kjørt med hest mellom kirkene. Derved oppsto navnet Prestvegen, eller Præstvægen, som den heter lokalt. Pilegrimsleden følger Præstvægen mellom de to kirkene.

Norges eldste furu?

Like etter start passeres storgården Flisaker, som avsto grunn til de gamle kirkene i Veldre. Første skriftlige beretning om kirke på Flisakers grunn er helt tilbake til 1332. Vi passerer den tidligere husmannsplassen Nordhagen. Her ble Johan Nordhagen født i 1856. Han ble en anerkjent maler og grafiker. I 20 år var han overlærer ved Kunst- og Håndverksskolen. Han døde i 1956, 100 år gammel. Snart kommer vi til ei kjempefuru, Tokstadfurua. Den er fredet, og står der Furu skole lå fra 1883. Furua er over 500 år gammel. I 1910 ble skolen flyttet lenger opp mot gården Tokstad. Gården er en av de eldste i området, og har navn etter den første kjente eier, en mann ved navn Toke, nevnt første gang midt på 1300-tallet. I 2001 ble Furu skole nedlagt som offentlig barneskole. Fra samme tidspunkt ble det opprettet en Steinerskole i den store bygningen.

Tragisk ulykke

Etter kafferast under den store furua fortsetter vandringen. Vi har med Lars Bogsti som kjentmann. Han har bodd hele sitt liv på gården Bogsti som ligger i området. Ved Dahlheim går veien i bru over Dovrebanen. Her skjedde en tragisk ulykke for snart 100 år siden. Det er sterk stigning på jernbanesporet mellom Veldre og Rudshøgda stasjoner. Togene prustet og spydde damp. Akkurat da toget passerte hadde en hestedoning kommet ut på brua. Hesten ble skremt av jernhesten, og løp ut. En person falt av kjerra og ble drept. Lars forteller for øvrig at hvis ikke fyrbøteren hadde fått opp nok trykk på dampkjelen ved avgang fra Veldre ble det stopp her i Løykjedalen som området heter etter gårdene Løken; Løykje på dialekt. Telefon fantes ikke om bord i toget, og lokomotivføreren hadde ikke annet å gjøre enn å pipe i fløyta inntil betjeningen på Rudshøgda stasjon forsto hva som hadde hendt og fikk ringt til Hamar etter ”skyvehjelp” i form av ekstra lokomotiv.

”Præstvægen held seg med blommer sjøl”

Veien fører oss over E6 ved den store trafikkmaskinen på Rudshøgda. Vi passerer Rudsland, eller Russland lokalt. Her bodde den kjente knivmakeren Even Blindingsvolden. Nå er vi snart ved Alf  Prøysens hjem, opprinnelig husmannsplass under gården Hjelmstad. Det er skrevet mye av og om Alf Prøysen. Vi nøyer oss derfor kun med en liten smakebit. Da nye E6 ble planlagt trodde Prøysen at den ville rasere alt. ”Steinrøysa neri bakken” ble spådd en stille død. Prøysen skrev da følgende: ”Den lyt finna seg ti å bli jevne med jorden, men itte femti meter unna ligg Præstvægen og gror att, uberørt ta den nye ti’n som dom kæille det. Og når den dagen kjæm blir det en død i skjønnhet, som det hete. Men du ska sleppe å sende kræins. Præstvægen held seg med blommer sjøl”. Prøysen fikk heldigvis ikke rett i at steinrøysa og Præstvægen ville dø. De tas i dag pietetsfullt vare på. Men det med blomstene hadde han rett i. Nå midt i juni er det et imponerende blomsterflor langs veien. I Prøysenstua står kirsebærtrærne i full blomst.

Hester i Forsvaret

Præstvægen går nå inn i tett skog, en skog Alf Prøysen fryktet. Han var mørkredd, og likte seg dårlig når han måtte følge lekekameratene til Hjelmsatdleet etter endt dag. Veien hjem var verst; da var han alene. Ved dette leet kommer vi inn på grunnen til gården Ulve. Snart går vi forbi Ulveplassen hvor det tidligere var ekserserplass. Oplandske Dragonregiment holdt til her, og her ble kvarterhestene, også kalt jegerhestene, vist for fortsatt godkjennelse. En kvarterhest var en privateid hest som Forsvaret kunne rekvirere om nødvendig. Eieren hadde visse fordeler, men måtte være villig til å overlate hesten til Forsvaret ved behov. Hest i Forsvaret ble vedtatt avviklet så sent som i 1984. Lars husker godt han møtte på Ulveplassen for å vise kvarterhesten på Bogsti. Ved enden av Ulveplassen kommer vi ut i åpent lende, og følger veien over jordet ned til gården Skapal. Derfra går pilegrimsleden ned til fylkesveien og fram til Ringsaker kirke. Første del av vandringen er slutt. Distansen mellom kirkene er 11.5 km.