Oppe i lia over Lillehammers østside ligger Kanthaugen og Kanten. Her finner vi et av de mest populære turområdene i byens nærhet, sommer som vinter. Populært har området alltid vært, og mindre populært ble det ikke etter de store OL-utbyggingene.

Dagens tur starter i byens sentrum. Vi går opp Fossveien mot Stampesletta.  Undergangen under Maihaugveien er nettopp dekorert av unge graffitikunstnere. Kunstverket er flott, det.

Så lenge graffitikunsten utøves på denne måten, og ikke bare blir pøbelaktig tagging, skal selv en tilårskommen reporter innrømme at det er flott.

Vi fortsetter forbi Håkons Hall og tar gamle Nordsetervei oppover. Ved Ersgård er det nå stor aktivitet. Det engang så praktfulle gårdshotellet har måttet vike plass for utbygging av moderne leiligheter. Prosjektet ble markedsført akkurat da bunnen var i ferd å falle ut av eiendomsmarkedet. Likevel er nå snart alle leilighetene i første byggetrinn solgt, og ferdigstillelse vil skje tidlig neste år.

En stille arena

Veien fortsetter i hyggelig skogsterreng forbi brukene Ersgårdshaugen og Veslehagen. Snøen ligger ennå i skyggene, men våren er definitivt i ferd med å seire over vinteren. Vel framme på Skistadion tar vi en kaffepause i de fine gapahukene som er plassert mellom skisytteranlegget og langrennsarenaen. Trafikken er liten en lørdag formiddag i denne overgangstiden mellom vinter og sommer. Det livet vi registrerer er et aktivt fugleliv samt åtte-ti halvsovende hester ved hestesenteret til Lillehammer Rideklubb. På god bilvei, som riktignok vanligvis er stengt med bom, går vi nå sørover på innsiden av Kanthaugen. Kanthaugen er 521meter høy, og er nå nærmest ”perforert” av skiskytteranleggets mange løyper. Skiskytterne skal som kjent stadig tilbake til standplass. Rundene blir derfor ganske korte og krevende med sterke stigninger og fartsfylte utforkjøringer. Slike utfordringer er det nok av i Kanthaugen.

Tukthusfange og misjonær

Vi er nå kommet fram til kanalen og vanninntaket. På høyre hånd ligger bruket Skrefsrud. Det var her han vokste opp, Lars Olsen Skrefsrud, mannen som er kjent som Santalmisjonens grunnlegger. Lars Skrefsrud levde for øvrig et ganske turbulent liv før han ble grepet av religiøs vekkelse og ble misjonær. I tillegg til sitt store arbeid for misjonssaken var han et språkgeni. Det sies at han etter hvert behersket atten forskjellige språk, og gjorde en rekke oversettelser av religiøse skrifter, salmebøker og lignende til mange forskjellige språk. Han utga til og med i 1873 et verk om santalspråkets grammatikk. Skrefsrud døde i Santalistan i India i 1910 og ble gravlagt der. Som en fortjent hyllest den store misjonær og lingvist ble det i 1937 reist en statue av ham foran Lillehammer kirke. Statuen er laget av kunstneren Dyre Vaa. Skrefsrud har også fått en gate i sentrale Lillehammer oppkalt etter seg.

Kultur langs elva

Turen fortsetter ned den såkalte VIP-veien. I veikanten blomstrer allerede hestehov, blåveis og hvitveis. En sommerfugl har også latt seg lokke fram av vårsola. Snart kommer vi til hjemmet til en annen personlighet, nemlig Marcello Haugens karakteristiske Svarga. Like ovenfor Svarga tar vi av ved skiltet merket ”Mesna Kultursti”. Denne kulturstien ble ved byens 175-års jubileum i 2002 gitt i gave fra Fåberg Historielag, Eidsiva Energi og stiftelsen ”Sammen for Lillehammer”. Vandringen går fra Colletts bru ved Svarga, og følger Mesnaelva ned til Strandtorget. I alt ble det satt opp over 40 opplysningsskilt langs ruta. Disse forteller en interessant historie om kunstnere, næringsliv, kultur og natur langs elva. Dessverre ser det ut til at noen av byens sterke, unge menn stadig må prøve kreftene på skiltene. Spør ikke oss om hva som er så gromt ved å rive ned og ødelegge det andre har strevd med å sette i stand?

Frozen Waterfall

Stien ned langs elva er ennå dekt av en del snø og is, og gjør turen litt farefull om man ikke er varsom. Kulturstiens opplysningsskilt gir nok mange lillehamringer en nostalgisk følelse. Vi passerer kjente og kjære steder som Svarga, Colletts bru, Himmelriksfossen, Storhølen, Bredesøylen, Veslehølen, Syvfallene, Finna bru, Badedammen, Stampa bru, Lasarettet og Helvete før vi når ned til Mesna Kraftstasjon.

Fossefallet ved Bredesøylen er ennå dekket av is og snø. Det var her man for noen år siden i svarteste vinterkvelden arrangert konsert med sang, musikk og dans. Arrangementet hadde fått det meget slående navnet ”Frozen Waterfall”, og var gjennom gode utøvere (f. eks. Mari Boine)  og fantastisk lyd- og lyssetting en virkelig spektakulær begivenhet. Det gjorde ingen ting at føttene ble blåfrosne.  Arrangementet var imidlertid svært krevende, og var avhengig av statsstøtte. Da denne bortfalt ble det dessverre slutt. Kommunens kultursjef kan imidlertid fortelle at det jobbes intenst for å få på plass noe lignende. Vinterbyen Lillehammer bør ha et slikt vinterlig kulturtilbud.

En klassisk tur

Dagens tur kan regnes blant klassikerne i byens mangslungne turtilbud. Det er ikke nødvendig å benytte seg av bil. Turen begynner med den tyngste delen først, og avsluttes i lett terreng i utforbakke. Det finnes en rekke alternative avstikkere og veier ned igjen fra Kanten. Vår tur måler omlag 8-9 kilometer, og lar seg lett gjennomføre på 2 – 3 timer.