LILLEHAMMER/GAUSDAL/ØYER: Mange irriterer seg over syklister som velger å sykle i veibanen - også når det finnes gang- og sykkelvei. Det kan det virke som ”vanlige” syklister velger gang- og sykkelveien der det er mulig, men at de mer ”proffe” sykler i kjørebanen uansett.

Er det slik? Og i tilfelle: Hvorfor? – Kanskje kan diskusjonen som pågår om utbygging av sykkelveier bidra til å løse konflikten. For løses bør den, når de tre mjøsbyene nå skal bli sykkelbyer – og antall syklister skal dobles.

Sykkelvaner
For å finne ut av problemstillingen, har vi latt fem tilfeldige syklister i Lillehammer fortelle om sine sykkelvaner, om valg mellom veibane og gang- og sykkelvei, og om dekktype og bruk av hjelm.

Benytter gang- og sykkelvei
Emily Moren sykler i sommerhalvåret og driver med spinning om vinteren. Hun sykler daglig, også lengre turer. Blant annet tar hun en årlig treningstur på strekningen Oslo – Sarpsborg. Hun benytter alltid gang- og sykkelvei, om det finnes. – Og hun bruker hjelm – i alle fall på langtur.

Som transportmiddel
Larysa Korniychuk sykler sjelden eller aldri i veibanen, og hun sykler året rundt – uten piggdekk. Hun syntes det var ekstra spennende å sykle da det ble glatt i vinter, men lar sykkelen stå når det er veldig kaldt. Hjelm har hun ikke fått skaffa seg foreløpig, men har planer om det. Både Emily og Larysa bruker sykkelen både som transportmiddel og for trening.

For kosens skyld
Magne Storsveen beveger seg på hjul mest for kosens skyld. Han tar fram sykkelen så snart det er varmt nok i lufta om våren, starter med småturer i nærområdet, og sykler mer og lenger etter hvert. Opp til 7 – 8 mil kan det bli på en dag, men uten tidtaking og selvfølgelig med innlagte kaffepauser. Han sykler mest fordi han rett og slett liker å sykle, og alltid på gang- og sykkelvei, der det er praktisk mulig.

Benytter bilveien
Runar Fossheim er på jakt etter en kombinasjon av trening og avkobling, og stort sett med hjelm, selv om han mener det kan gi en falsk trygghet.  Han sykler mye og langt og sykler vanligvis ikke på gang- og sykkelvei. En årsak til dette, er at han tror bilister som kommer ut fra utkjørsler er mer oppmerksomme på syklister som kjører forholdsvis fort når de kjører i selve veibanen, enn om de kommer brått på når de kjører ut på gang- og sykkelveien. At det er dårligere veidekke og mange gående på gang- og sykkelveien er andre forhold som gjør at han – på grunn av farten han holder - velger veibanen.

Både Emily, Larysa, Magne og Runar har «vanlige» dekk på syklene sine.

Som trening
Knut Anderson bruker syklingen mest som trening, og alltid med hjelm på hodet. Han deltar i Birkebeinerrittet, og drar gjerne på treningsturer på 1 ½ til 4 timer, men da helst på veier med liten trafikk. Han sykler på gang- og sykkelvei med vanlig sykkel, men i veibanen når han trener på racersykkel med smale dekk. Årsaken er farlige situasjoner som kan oppstå når sykkelen har en fart på 30-40 km/t dersom en støter på for eksempel hunder eller barnevogner på gang- og sykkelveien. Her er det også en mengde sprekker og andre ujevnheter som kan være farlige på smale dekk.

Smale eller brede
Dermed kan vi konkludere med at det er fart og dekkbredde som gjør at en syklist velger veibanen også der det finnes gang- og sykkelvei. Hvor mye du sykler eller hvor ”proff” du er har mindre å si. Og vi kan si det finnes to hovedtyper syklister; de med brede dekk og moderat fart, som du finner på gang- og sykkelveien, og de med smale dekk og/eller høy fart, som velger veibanen. Vår lille undersøkelse har også vist at det ikke bare er for sin egen skyld at mer ”proffe” syklister bruker veibanen, det er også av hensyn til andre som ferdes der.

Politisk debatt
Det pågår nå en diskusjon om syklister i veibanen både i media og på facebook, og debatten er brakt inn på Stortinget i forbindelse med opprusting av veisystemet. Problemstillingen er – kort fortalt - at andelen syklister vokser mens gjennomsnittlig lengde gang- og sykkelvei per innbygger går ned. Dermed er det fare for at folk heller velger bil eller lignende likevel, og den miljøvennlige og helsefremmende sykkelen taper i forhold til mer forurensende og fysisk pasifiserende transportmidler.

Én syklist i bredden Når det nå startes et sykkelprosjekt for å doble antall syklende i alle de tre mjøsbyene, Lillehammer, Hamar og Gjøvik, omfatter dette derfor også framkommelighet og forholdet mellom syklist, bilist og fotgjenger. – Eller som syklistene vi snakket med sier det: Det er nok med én syklist i bredden i vegbanen. På gang- og sykkelveien kan det oppstå farlige situasjoner når sykkelen har en fart på 30-40 km/t. Her er det hunder, barnevogner og mange gående som kan bli skadelidende. Blant annet derfor velger de raskeste syklistene å sykle i veibanen.