LILLEHAMMER: Historien om 12 år gamle Molly var ikke ferdig, selv etter TV-serien på seks episoder for manusforfatter Morten Hovland. Da ble det bok om den opprørske fosterhjemsjenta. I disse dager slipper Hovland romanen ”Stikk!”, basert på TV-serien som rullet over norske skjermer i høst. Historien om fosterhjemsbarnet Molly var ikke ferdig, selv om serien var sendt.

Dypere
- Dramaserien var en lang jobb, men jeg følte at jeg ikke var helt ferdig med stoffet. Jeg lekte med tanken på å skrive bok, og startet med et par kapitler. Det var jo morsomt, og så kom jeg dypere inn i handlingen. Jeg hadde lyst til å fortelle livshistorien, subjektivt fortalt fra hovedpersonenes ståsted. Om Molly som flytter fra fosterhjem til fosterhjem i et røft bymiljø og ender opp på landet, og om Truls, cellist og vidunderbarn og hvordan livene deres flettes inn i hverandre, forteller forfatteren.

Annet språk
- Lyd og bilde har alltid vært mitt språk. Å få ned det man ser og hører i hodet i ord på et papir, ble et helt nytt språk å bruke. Heldigvis har jeg fått god hjelp fra redaktøren min i Cappelen. Jeg hadde stoff jeg ville uttrykke, og hadde den driven etter å skrive, og siden jeg kjente historien fra før, kunne jeg bruke tiden på språket og selve skrivingen, sier Hovland, og legger ikke skjul på at det kan bli flere bøker.
- Jeg gjør det gjerne igjen, det er veldig fint. Jeg merker at neste filmprosjekt kanskje blir litt parallelt, både film og bok. Men det er lange prosesser, manuset til Bestevenner tok sju år, humrer han.

Ydmyk
- Jeg angrer egentlig litt på at jeg ikke skrev bok samtidig da også. Det er noe med det å bli bedre kjent med karakterene, og få fram historiene fra flere sider. Samtidig er jeg ydmyk ovenfor de ”ordentlige” forfatterne, det er en krevende jobb. Særlig å klare å skape de stemningene og bildene man ser i hodet på en så presis måte at leseren får den samme opplevelsen som det jeg ser for meg. Det er en nitidig prosess med redigering, som minner mye om klippeprosessen i en film, det å få til en god setning.

Utløp
Romanen har blitt en forlengelse av TV-serien, historiene fortalt innenfra, hvor Molly og Truls i hver sine kapitler forteller sin historie.
- Det ble spennende, boka forteller én historie, men man ser hvor forskjellig de to opplever sin verden, sier Hovland, som endelig fikk utløp for alt som ikke kunne bli en del av TV-serien.
- Det er mange hensyn å ta når man lager en TV-serie som skal sendes på NRK lørdag klokka 19. Det var mange sterke scener som ikke kunne tas med, men som jeg har kunnet bruke i bøkene, blant annet åpningen.

Sterke scener
- Utgangspunktet for serien var et bilde jeg hadde i hodet av ei jente som står på jernbaneskinnene mens toget kommer rett imot, og det brølet hun kommer med like før toget treffer og hun hopper unna. Jeg ville skrive om hvem dette mennesket var. I tillegg var jeg nysgjerrig på Truls, som må oppfylle farens ambisjoner og det oppgjøret han må ta med seg selv, forteller Hovland.
Serien og boka er ikke avhengige av hverandre, men Hovland tror serien får en ny dimensjon gjennom romanen.
- Et nytt perspektiv, kanskje. Men man trenger ikke å se serien for å lese boka, den skal stå helt på egne ben, sier han.

Utfordringer
Manusforfatteren legger ikke skjul på at det er helt nye utfordringer språklig i å skrive en bok mot å skrive et filmmanus. I 1994 fullførte han fjernsynsregilinja ved høgskolen. Da medstudentene flyttet til Oslo, ble Hovland og familien igjen i Lillehammer.
- Jeg var egentlig mest interessert i kortfilm og spillefilm, og ble sittende å skrive for å finne ut hva jeg ville. Mest for moro meldte jeg meg på en manuskonkurranse med manuset til Red Indian, og vant, selv om jeg gjorde det mest for å se om jeg i det hele tatt kunne skrive. Den kom jo på kino og ble sendt til filmfestivalen i Haugesund. Så skrev jeg serien Fjortis som mitt første manus for TV, og satset for fullt. Men jeg hadde aldri ambisjoner om å skrive skjønnlitterært.

Krevende
Å jobbe på en helt annen måte språklig, har vært den største utfordringen, forteller Hovland.
- Jeg er ikke den rette til å avgjøre hvordan jeg skriver, og om det er en fordel eller ulempe å gå fra filmmanus til roman. Det kan virke begge veier å ha filmen i hodet før man skriver den ned. Andre forfattere lar kanskje den ene setningen ta den andre, uten å se for seg noe av det man skriver. Jeg ser for meg ting, og skal prøve å formulere det i ord, og uansett er det krevende å jobbe med språk.