Han kom til Lillehammer med toget en høstdag i 1959 med kofferten i hånda. Der lå et ferskt fagbrev som bakermester, og en Tandberg båndopptaker. Det ble starten på 47 år i ordets tjeneste for forfatter, lyriker og journalist Oddvar Rakeng. Nå har han sagt farvel til dølabyen, og vendt hjem til Østfold.

Historien om Oddvar er norsk TV-historie på flere nivåer, fra den spede starten med Tandbergopptakeren og åttemillimeterskamera, til Norges første barne-TV-serie om Petter Rakett – gutten som reiste til månen lenge før amerikanerne fant på det.

I starten på desember pakket familien Rakeng bilen for foreløpig siste gang i Lillehammer, og satte snuten tilbake til hjembyen Halden. Nå skal tilværelsen nytes nærmere familien, og på hytta, om nedlagte svenske kirker kan kalles sånt.

- Vi har jo et sånn sted, en nedlagt pinsekirke i Sverige. En time og tretti minutter unna, og nå kan ikke jeg drive og kjøre fem og en halv time herfra lenger. Jeg er ikke 20 år, selv om jeg blir 23 til høsten. Det er langt, og det er flere og flere gærne folk i svarte Audi’er på vegene, spøker forfatteren.

- Kirka var det kona mi som fant, jeg var på hytta jeg da. ”Jeg har kommet over en kirke”, sa Brit. ”Den tar vi”, sa jeg. Hun fant den på nettet. Det er ikke gravsted der, men det er full pakke ellers, med prekestol og alt. Vi forhandla oss fram til rad én. Nå har vi fått sofa og sånt der, men jeg hvilte middag på rad én en god stund. Og prekestol. Og korset har vi beholdt, og så har vi to skriveplasser, og et staffeli på den ene sida, og så er det fem meter under taket i salen. Og innafor der er et møterom som har blitt soverom, hvor de svenske topplangrennsløperne gikk på søndagsskole, Fredrikssons, de er født rett borti vegen, forteller han.

- I Evangelisten rum i andra våningen, der er det gjesterom, med en trappa upp. Og der er det et lite museum også, i en slik alkove, med ting jeg har vært med på. Så er det ett mål tomt. Nå blir det bokstavelig talt mer tid i kirka, sier Rakeng, på et hint utvannet Østfoldsdialekt.

Tistedølen parkerte kofferten på Nansenskolen i 1959 – for å sjekke, sier han.

- Jeg drev og skrev noen vers og sånt. Det har jeg gjort siden jeg var 14, og signerte med Granbusken. Det var ikke no særlig å skrive dikt i arbeidermiljøet jeg kom fra, fastslår han.

- Jeg søkte dit for å få litt peiling. Jeg rakk et svennebrev i bakerfaget før jeg dro med toget opp. Jeg er faktisk bakemester, men jeg har aldri praktisert det der, unntatt natt til julaften hvert år. Men jeg skrev hele tiden mens jeg gikk i lære også, forteller han.

Det ble et flott år. 10 gutter, 30 jenter. Da var det ikke internat, men elevene bodde rundt i byen. Unge, lovende Rakeng bodde i Nybuvegen, sammen med en til. Han skilte seg ut blant de andre elevene, med egen båndopptaker.

- Jeg var tidlig med det. Jeg jobbet jo og tjente penger. Jeg har erfaring både fra skofabrikk og porteføljefabrikk, laget vesker og sko. Rektor Forfang lurte litt på hvilken type jeg var, som hadde både båndopptaker og smalfilmkamera. Men det skjønte han fort, humrer Rakeng, som blant annet imponerte Forfang med en reportasje om lillehamringenes meninger om Nansenskoleelevene. På siden jobbet han frilans i Dagningen, og dekket hopprenn i Engesvea og årsmøtet til Fåberg vestsides jakt og fiskeforening. Blant annet. Senere fikk han fast jobb i Smaalenenes Amtstidende i Halden, det var ikke jobb å oppdrive i Halden Arbeiderblad.

- Den var høyreavis, jeg var jo arbeidergutt, sønn av en skogsarbeider. Den var tabloid før det het tabloid. Der gikk jeg ett år i lære, så fikk jeg fast jobb.. Jeg hadde Norges første polaroidkamera, og ble der i fire år, forteller han.

- I tillegg til redaksjonssekretær Bjørn Bjørnland  og meg hadde vi personlighet til redactor; Halvor Diesen, juristutdannet og bror av ingen ringere enn toppsjefen i Aftenposten Einar Diesen. Vi laget avis hver dag og noen ganger var jeg før brannvesenet på branner. Det hang sammen med at jeg fikk tips natterstid på telefon hjemme i Tistedal fra et par kontakter på brannstasjonen i det de rykket ut. Noen ganger fikk jeg følgelig noen kilometers forsprang hvis ilden var løs utenfor byen i retning Tistedal og Idd. Jeg følte meg nesten som en pyroman der jeg ventet på ulende brannbiler sammen med oppskremte beboere tett på flammehavet med mitt polaroidkamera, humrer Rakeng.

Så møtte han Brit fra Gjøvik. En dag ringer redaktør Johan Johansen fra Lilletorget, og melder om ledig jobb.

- Da kom vi hit, med ei lita jente. Hun blir 50 nå til jul, hu lille jenta, Katrine. Da flyttet vi inn i et splitter nytt rekkehus på Mosodden, redaktøren sørget for at avisa betalte renta på lånet vårt. Vi hadde jo nesten ikke lønn. Før det bodde jeg en stund i et rom på Horn turistheim i Fåberggata. Jeg kom dit en sen vinterkveld, det snødde, og jeg ringte på. Ut kom en tannløs dame i slåbrok og tøfler og åpnet for meg. Jeg trodde jo jeg var i en Hitchcock-film. Jeg ble anvist rom, og begynte i jobben dagen etterpå, forteller Rakeng. Noen dager senere hadde verten egenhendig delt Rakengs rom i to, men det er en annen historie.

Lillehammers avismiljø hadde skarpe politiske skiller. Enkelte familier kunne ikke dø i Dagningen.

- De kunne ikke ha dødsannonsen der. Lillehammer Tilskuer var avisen, oppdaget jeg fort. Det var den som telte og gjaldt, i kultur og alt. Men vi opparbeidet oss tillit etter hvert. Vi omtalte bare Lillehammer Tilskuer som Jernbanegata, det var konkurrenten, sier journalisten. Han ble ved sin pult i Dagningen helt til 1997, da avisene ble fusjonert.

Og Dagningens – og Rakengs – største scoop, sitter klart i minnet. Under byjubileumet skulle statuen av Sigrid Undset avdukes.

- Jeg ringte Steinar Menkerud, han var soussjef i Sparebanken. Jeg fisket litt om hvordan Joseph Grimeland kunne ha løst oppgaven med å utforme statuen.

”Her blir det ikke snakk om noen lekkasjer” sa han til meg. ”Her blir null å hente, inntil Kongen kommer”. Og da ble jo jeg tent. Jeg ringte opp til Christianne Undset Svarstad på Bjerkebæk, og sa hun hadde nevnt skulpturen til Grimeland en gang vi hadde snakket sammen. Hun fortalte at hun hadde sett på den i helgen, og jeg spurte om hun hadde tatt noen bilder. Jeg tilbød meg å framkalle filmen i redaksjonen. ”Vil De det da, Rakeng”, sa hun. Seks minutter, så var jeg oppe og hentet filmen, ryddet førstesida. ”Slik ser hun ut”, bilde topp til bunn. Tilskueren hadde ikke ord.

Men utstyrt med båndopptaker og kamera ble både TV og radio snart en del av jobben. Oddvar Rakeng var den første som skrev barneprogram for NRK TV, og oftere på skjermen enn NRKs eget distriktskontor i Hamar.

- Vi var jo pionerer. Dagsrevyteamet Eivind Løkken og Oddvar Rakeng. Løkken var lokal fotograf for NRK i mange år. Vi hadde ordnet oss utstyr slik at vi kunne lage synkrone opptak. Vi var kjendiser da, altså, smiler han.

Innimellom bøker og avis, laget han stoff for nitimen i mange år. To hundre og femti innslag i året ved siden av jobben i Dagningen.

- Jeg jobbet i alle avdelingene. Det var starten på Reiseradioen. Trond Scherven og Knut Berg kom opp, jeg hadde ideer, og vi laget sånne ettminuttsklipp fra Gudbrandsdalen og Østfold. Det forvirret jo folk at vi var på Vinstra og i Aremark samme dagen, ler han.

- I dag gjør alle opptak med miniopptaker. Den gang var det Nagra, som ingen fikk røre utenom teknikerne.

I 1966 debuterte han som barnebokforfatter. Før det laget han Petter Rakett, NRKs første barneprogram. Rolf Just Nilsen leste teksten. Serien ble bok, og de fire programmene ble kjøpt både til dansk TV, og EBUs TV-kongress i London. I 1970 debuterte han som lyriker. Nå har det blitt i underkant av 30 bøker – og mer er på vei. Teften, gløden og engasjementet har vært der i alle år, sammen med det karakteristiske skjegget.

- Skjegget har alltid vært det samme. Jeg hadde bart en tid. Da jeg tok den, møtte jeg en kar nedi gutua her. ”Kjøpt deg nye briller?” sa’n, fleiper han.

Når milepælen nå er nådd, ser han tilbake på 47 fine år i Lillehammer.

- Det er ikke maken til denne byen når det gjelder kultur. Det er et overrislingsanlegg av kulturimpulser. For eksempel Maihaugen, før gikk jeg jo ut og inn, jeg kjente alle konservatorene og fikk nyheter hele tiden. Å være konservator er det motsatte av å være journalist, de har jo et hundreårsperspektiv, mens vi har bare noen timer. Deadlinen til konservatorer er temmelig ulik vår. Jeg tror jeg har det i et dikt også, det der. Men det er hyggelige folk der, sier han.

Alle direktørene helt fra Grieg og fram til i dag har blitt intervjuet.

- Jeg har ikke intervjuet Gammersvik, for da hadde jeg sluttet i avisa. Jeg har hilst på henne, da. Men jeg har alle direktørene mellom. De var hyggelige folk alle sammen, særlig Fartein Valen-Sendstad. Han var veldig sånn presseminded. Han kunne ringe og tipse om saker, forteller han. Også fra Bjerkebæk ble det bok, med sønnen til Sigrid Undset, Hans.

- Han var en eminent forteller. Han var litt feminin da, litt sånn kvinnelig. Men morsom. Han ringte jo til byggmester Grønvold en lørdag. ”Grønvold, De må komme øyeblikkelig, det drypper her”. ”Ja, men det er lørdag, sa han”. Ja, men det hjelper ikke, De må komme øyeblikkelig, det drypper”. ”Jeg kan komme mandag”, sa Grønvold. ”Da får jeg sette ut et eller annet her”, sa han. Mandag morgen kom to snekkere, og etter 20 minutter kommer Undset Svarstad ut i slåbrok, og sier til den ene snekkeren ”Kan det være nødvendig å banke slik da, kan De ikke heller sage?”, humrer Rakeng.

- Jeg har ikke tatt vare på alt jeg har skrevet, men det ligger svære hauger hjemme. Journalistyrket er et underlig yrke, det er rene riksteateret. Alle sier jeg husker så godt. Jeg har jo en million historier. Men jeg sier til kona mi at jeg husker bare åtte sekunder. Jeg har en sånn evne til å gjøre opptak av historier. De sitter bare der. Hvis jeg er hos folk og hører en historie, kan jeg bare koble meg på, konkluderer han.