LILLEHAMMER: Egentlig ga han seg som artist for 20 år siden for å skrive teater. Men Hans Rotmos Vømmøl-musikk har blitt udødelig, og fredag tar han Vømmøldalen til Banken. Det gjør han i møte med Den Norske Mannsoktett, med musikk som har vært nasjonale hits og landeplager siden 70-tallet.
- Det er tiende året med gjesteartist til Litteraturfestivalen, og vi stiger stadig i gradene. Det er en tradisjon vi har tenkt å holde på, i alle fall om dette blir suksess også, skjemter Steinar Berg i Mannsoktetten, og kaller Rotmo-besøket en unik begivenhet. For lite har festet seg i norsk – og trøndersk – musikk som nettopp Rotmos Vømmøl-landskap.

Dør aldri ut
- Jeg ga jo egentlig opp for 20 år siden, bortsett fra noen julekonserter nå. Jeg vil anbefale artister å ta en pause i 20 år, da vekkes interessen igjen, humrer Rotmo, som ikke tenker noe særlig over til daglig hvor enorm musikken har blitt.
- Det er jo grupper over hele landet som spiller Vømmøl, og Vømmølfestivalen har holdt liv i dette i 15-16 år. Nå kaster jo yngre musikere seg på heavyversjoner av Fjøsvisa, spøker han.
- Men det er ikke noe jeg tenker over. Jeg skriver teater, og det og musikken gikk ikke an å kombinere. Men det er bedre å gjøre dette julestoffet i ny og ne, det begrenser seg jo selv utpå våren, humrer Rotmo.

Tverrsnitt
Fengende sanger, alvor og skjemt, presentert i flere nyskrevne arrangementer med Rotmo og gjesteartister lover Mannsoktetten. Oktetten vil også presentere urbane kontraster som setter fenomenet Vømmøl inn i den internasjonale pop/rock-verden på 1960/70-tallet og lover stor stemning og musikalske overraskelser.
- Vi tar et tverrsnitt gjennom det meste, fra Vømmøl til Ola Uteligger, kjente og mer ukjente Rotmo-perler, lover Øivind Pedersen i Mannsoktetten.
- Innimellom blir det jo også vakre ting som viser andre sider av Rotmos musikk, som Isogaisa og Bånsull, sier Pedersen.
- Fare for skjønn sang altså, skyter Rotmo tørt inn.
- Men vi har med fiolin, så Vømmølstemning skal det bli!

Nærliggende tema
Bandet  i år består av Inge Gjevre på torader/trekkspill, Sten Celius på gitar, Ross Reaver på world stick, Hermann Schultz på bass og  Mattis Sander Larsen på slagverk.
- Et fantastisk band, de er kjempemusikere alle sammen, slår Pedersen fast.
- Gutta holder ordne på takter og toner, det er vi som skal musisere som vakler litt. Jeg får bare huske teksten, og så får resten bli som det blir, sier Rotmo, og sier at bytemaet er mer nærliggende enn man skulle tro.
- Det hadde ikke vært noen Vømmøldal uten byen. Sentralisering var en viktig problemstilling på 70-tallet, og er det igså i dag. Nå er det jo skraverte felt på alle kart mot sentrale strøk, og sentraliseringen er en aktuell debatt enda. Så det er fremdeles gode konjunkturer for Vømmølstoffet, smiler han.