NORD-TRØNDELAG/LILLEHAMMER: Havet er stille og blankt rundt Sklinna. Det uvanlige ved dagen er fiskeskøytene som ligger ved havna. Og at der, alene på dekk i en stol, sitter nobelprisvinner Sigrid Undset.

– Vi skulle spørre om du ville komme og bli med på land, husker Magnus Mogård sånn omtrentlig at han sa til damen i stolen. Han var elleve år og var sendt ned til skøyta sammen med broren, Sverre, for å hente Sigrid Undset. Dikterdronningen var med i det prominente flyktningfølget som denne søndagsmorgenen kom til det ytterste fyr i leia, følget som nå lå strødd i sola foran fyrvokterboligen.

Takket nei
Men Sigrid Undset takket nei. Hun ville ikke bli med opp. – Kanskje hun kviet seg for å gå opp leideren, tenker Magnus Mogård i dag, sytti år senere. Dårlig vær stopper planen om å dra tilbake til Sklinna for å belyse minnene med lukt og smak. Fra Lysøya i Vikna må vi nøye oss med å tro at den lille prikken langt uti havet er Sklinna der det utspant seg et stykke ukjent Undset-historie.

VÃ¥rt Norge
Den søndagen sprang Magnus bare opp på land igjen, mest nysgjerrig på de to ungene som var kommet på øya.
Mor til Magnus, Julla, var i full gang med å finne fram rabarbravinen til flyktningene som hadde strømmet på land. Litt flau var hun over å måtte skjenke vin i vannglass til det fine følget. For her kom professor Fredrik Paasche, Arthur Ruud, høyesterettsadvokat Viggo Hansteen, Anders Wuller som senere etablerte Nansenskolen, gift med August Strindbergs datter og det var Olav Kielland, leder av Filharmonien.

Kamplysten
Og alene på dekk, mellom oljete tauverk og spyleslanger, satt Sigrid Undset med et pledd rundt seg, på flukt fra tyskerne. Det var 8. mai 1940. Hun var enslig mor. Nylig hadde hun mistet datteren sin og nå kjempet begge sønnene i krigen. Det Sigrid Undset da ikke visste var at sønnen, Anders, var drept i en trefning i Gudbrandsdalen.
Men om hun var full av sorg og bekymring, var det likevel en kamplysten Undset som sov og spiste på dekk, på vei til Sverige for å kjempe med ord.

Gir ikke opp vår rett
«Og hver våken time og stund tror jeg vi alle tenkte det samme – at dette landet vårt, Norge, det er så skjønt så det er ikke til å tro at noe så skjønt er virkelig. Umildt, vilt, med fjellgården stigende rett opp av havet, tinder og horn mot himmelen. Begravet i snø og is – med få og fattige striper land her og der under fjellet, der det ble plass til en liten gård eller to-tre. Ingen uten vi har noensinne forsøkt å vriste til oss et livsopphold her – og det er vårt, vårt. Vi gir ikke opp vår rett til det, om vi skal måtte vente hundre år på å få den», skriver hun.

Et Undset-funn
Nå vet vi at Sigrid Undset var en av veldig mange sentrale motstandsfolk som klatret om bord i en fiskeskøyte ved Hustadvika i slutten av april, for å rømme til Sverige – etter å ha blitt pepret av tyskerne over Dovre. Undset hadde stadig skrevet og snakket mot tyskerne. Hun følte seg også utsatt fordi tyskerne brukte å ta personer som hadde en posisjon i landet og tvinge dem til å snakke på radio om hvor pent tyskerne oppførte seg – ellers så ville norske gisler bli skutt. De satt i to fiskeskøyter lastet med ammunisjon og kanoner, over sytti motstandsfolk og soldater, på vei nordover. Omtrent samtidig snek «Glasgow» seg ut i skjul av kysten, med kongen, Nordahl Grieg og gullbeholdningen. På vei ut fra Hustadvika så de alle røykskyene fra Molde i brann.

Utskjelt av Stalin
I boka «Tilbake til framtiden» har forfatteren selv skrevet noe om flukten fra tyskerne i 1940. Boka kom ut i 1941, krigen var ikke slutt og få navn på personer og steder er nevnt, trolig av sikkerhetshensyn.
– Hun var antakelig redd for å skade noen, tror Torunn Herje, leder av dikterhjemmene Bjerkebæk og Aulestad. Sigrid Undset nevner ikke navnene på de hun flyktet sammen med, bortsett fra Paasche. Men hun skriver om en som lå verkbrudden og gikt og isjias på dekk, «en kjent journalist av ytterste radikale fløy».
– Nå vet vi det var Olav Scheflo fra Steinkjer, sier Herje. Olav Scheflo var en av stifterne av Norges Kommunistiske Parti, senere redaktør i avisa Sørlandet og så kritisk til kommunismen at han var blitt utskjelt av selveste Stalin.

Faller på plass
Sigrid Undset skriver at de holdt langt ut til havs da de skulle passere munningen av Trondheimsfjorden. «Og tidlig på dagen la vi inn til havnen ved et av de ytterste fyrtårn i leden». Hvilket fyrtårn? Undset nevner ikke Sklinna med navn.
– Men med Magnus og Sverres historie faller brikkene på plass, sier Herje.

Storbesøket
Krigen var langt unna for fyrvokterfamilien på Sklinna de første maidagene i 1940. Huslæreren og guvernanten brøt som før alle pedagogiske prinsipper og drev fyrvokterens og fyrvokterassistentens barn gjennom folkeskolepensum og deretter realskolepensum – før de var konfirmert. Derfor visste også elleveåringen Magnus at Sigrid Undset var en norsk forfatter.

Bombene faller
Ute på øya gikk geita «Forargelsen» og jaktet på blomster hun kunne ete opp, mens bukken «August» måtte stå i band. At grisen på Sklinna bar navnet «Hitler» var dog en påminnelse om verden utenfor. Og på Vigra radio hadde Magnus hørt at de rapporterte «German planes are bombing Molde».

Soldater i gresset
Men søndag den 8. mai var en fredfull sommerdag på Sklinna. Besøk var sjelden kost, forteller Magnus Mogård. Så det vakte oppstyr da to båter kom inn på havna tidlig på dagen. Det var «Kvitholmen» og «Krysseren». Full av flyktninger og soldater. Magnus husker det godt, flyktningene som lå i gresset utenfor huset.
– Det var ikke vær til å gå inn i, sier han. Men professor Pasche gikk likevel inn for å få barbervann. – Å, den som kunne ha fått leve i slike fredelige omgivelser, utbrøt han.
Etter at Magnus og Sverre forgjeves hadde prøvd å få Sigrid Undset til å komme på land, fant de fort ungene til Fredrik Paasche og sprang oppi haugene for å leke. Da kom tyskerne, lavt flygende over øya. – Folk sprang og gjemte seg. Det gjorde vi ungene også, husker Magnus.

Ingen god dag
Julla forteller i sine erindringer at båtene ble ryddet på dekk slik at det så ut som om de var helt forlatt. Soldatene la seg flate på marka i sine kamuflaksedrakter.
– Vi sto inne i vår stue og så at flyet dro vestover, men plutselig snudde det og kom tilbake. Jeg skal aldri glemme det guttene sa: Det kommer igjen. 
Magnus og Paasche-guttene fortsatte å leke mens voksne satt ute og kosepratet og drakk vin. Og ifølge Julla var det ingen som verken ble fulle eller galne. Magnus tror ikke Sigrid Undset gikk på land i det hele tatt. Han vet heller ikke om hun skrev seg inn i noen protokoll, eller gjestebok.

Spennende bekreftelse
Herje syns det er svært interessant å få bekreftet at Sigrid Undset virkelig var på Sklinna i 1940 og at hun var med i følget av sentrale motstandsfolk. Det viser hvilken posisjon hun hadde. At hun ikke orket å gå i land synes Herje ikke er så rart med tanke på hva hun hadde vært igjennom.– Hun hadde nok ingen god dag på dekk. Dessuten var hun stor og tung og litt folksky. Sigrid Undset likte ikke småprat. Men hun var veldig glad i vin. Jeg håper hun fikk smake rabarbravinen til Julla, sier dikterhjemsjefen.