Trangen til alkohol ser ut til å være en sterk drift hos mange mennesker. For forbud mot alkohol har gang på gang vist seg nesten umulig å gjennomføre. Slik var det også i Norge i mellomkrigstida. Forbudet mot brennevin og hetvin fra 1919 varte bare i 7 år. Men i løpet av disse årene hadde forbudet klart å skape mange rystelser i det norske samfunnet.

Vinkrigen mot Norge

Flere søreuropeiske land førte en veritabel ”vinkrig” mot Norge. For hva skulle en gjøre med konjakken fra Frankrike, sherryen fra Spania og portvinen fra Portugal? Disse landene truet med økonomiske sanksjoner mot Norge. Særlig utsatt for sanksjoner var den viktige eksporten av klippfisk. Det ble lange og harde forhandlinger med vinlandene og Norge måtte strekke seg langt. Først ble det i 1922 enighet om færre restriksjoner på import og omsetning av vin. Dette skjedde paradoksalt gjennom å opprette et statlig importmonopol samme år. Og dette monopolet fikk sjølsagt navnet Vinmonopolet. For vinlandene var dette faktisk et framskritt for de forsto at slik ble staten en garantist for at vin skulle omsettes i Norge i overskuelig framtid!
Og i 1923 ble Norge tvunget til å oppheve forbudet mot hetvin. Salget ble naturlig nok lagt inn under Vinmonopolet.
Vinkrigens politiske kostnader
Tre regjeringer på rad ble kastet ut av regjeringskontorene på grunn av ulike forsøk på å komme vinlandene i møte: regjeringen Otto B. Halvorsen i 1921, regjeringen Otto Blehr i 1923 og regjeringen Abraham Berge i 1924. Som ansvarlige for nasjonens økonomiske ve og vel (om ikke så mye for et edru folk) måtte regjeringene gå langt i å imøtekomme vinlandene. Det reagerte avholdsbevegelsen sterkt på og fikk også (enn så lenge) arbeiderbevegelsen med seg. Det viste seg at avholdspolitikk og handelspolitikk vanskelig lot seg forlike.

Mange forsøk på å omgå forbudet

Under krigen hadde folk vært lojale mot de midlertidige forbudene fordi de oppfattet dem som nødvendige krisetiltak. Slik lojalitet eksisterte ikke lengre. Leger og dyrleger skrev ut resepter på alkohol til ”medisinsk bruk.” Denne forfatterens svigerfar fikk i forbudstida utskrevet en resept på sprit fra en dyrlege på Ulefoss til ”Halfdan Reistads gris”. En gris hadde han jo aldri hatt, men han skulle på hyttetur med en vennegjeng og trengte litt godt drikke. Mest kjent er historien om en Oslolege som i løpet av ett år skrev ut 48 000 resepter. Smugling og hjemmebrenning økte i et voldsomt omfang. Skulle forbudet håndheves effektivt, måtte det til et stadig større og dyrere kontrollapparat i form av overvåking og mer eller mindre tvilsomme politimetoder.

Flertall mot forbud i 1926

Flere og flere så derfor at de sosiale kostnadene ved forbudet etter hvert ble for store. Et synlig uttrykk for dette var den sterke nedgangen i avholdsbevegelsen, fra 257 000 medlemmer i 1919 var det i 1929 sunket til 175 000.

I 1926 ble det holdt en ny folkeavstemming. Oppslutningen om folkeavstemmingen var mye større denne gangen enn i 1919. Det var nok først og fremst motstanderne av forbudet som mobiliserte. Av de 950 000 som avga stemme (790 000 i 1919) stemte 44 prosent for fortsatt brennevinsforbud, mens 56 prosent stemte mot et slikt forbud.

Også flertall mot forbud i Lillehammer og Fåberg

Både i Oppland fylke og i Fåberg og Lillehammer var også flertallet for forbud i 1919 nå snudd til et flertall mot forbud. I begge Gausdalsbygdene og i bygdene oppover i Gudbrandsdalen var det fortsatt flertall for forbud, men flertallet var skrumpet inn i forhold til 1919.


Lokalt virket nok de samme faktorene som på landsbasis til at flere ble motstandere mot forbudet. Men vi forklarte i forrige byhistorieartikkel flertallet for forbud i Lillehammer og Fåberg i 1919 med den sterke stillingen til Arbeiderdemokratene og Arbeiderpartiets engasjement i avholdssaken. Dette hadde nå endret seg. Arbeiderdemokratene hadde gått drastisk tilbake.  Arbeiderpartiet hadde gått fram, men partiets engasjement i avholdsbevegelsen var ikke like sterk som før. Lillehammer Arbeiderpartiet hadde hatt sine brytninger om avholdssaken tidligere.  I 1913 hadde partiet måttet moderere sin alkoholpolitikk for å beholde veteranen Petter Nielsen i partiet. Det førte på sin side til at ”Losje Fosseuren” forlot partiet. Men da Petter Nielsen i løpet av første verdenskrig forlot partiet, kunne Lillehammer Arbeiderparti slutte seg ”offisielt” til forbudskampen. Men avholdspolitikken var altså ikke helt integrert i partiets politikk. Riktignok ga partiets landsmøte i 1925 fortsatt støtte til forbudslinjen, men med et meget knapt flertall. Og sjøl om avholdsbevegelsen fortsatte som en viktig del av Lillehammers og Fåbergs organisasjonsliv, fikk den aldri igjen den kraften og betydningen den hadde hatt i åra rundt 1920.

Et mer nyansert bilde av forbudstida?

Vi har ovenfor vært mest opptatt av de økonomiske, politiske og sosiale kostnadene ved forbudstida. Men kanskje er dette et for unyansert bilde? Da forbudet tok slutt, ble brennevinsforbruket liggende langt under nivået fra før forbudet. Kanskje vi ble et mer edruelig folk? Og vi fikk jo Vinmonopolet! Da salget av brennevin tok til igjen i 1927, ble også denne omsetningen lagt til Vinmonopolet. Samtidig ble alkoholloven av 1927 vedtatt. Denne trakk opp rammene for både Vinmonopolets virksomhet og for den øvrige alkoholpolitikken.  Loven skulle sørge for at den legale omsetningen av alkohol i Norge skjedde i regulerte former. Den utgjør den dag i dag grunnlaget i norsk alkoholpolitikk.