Fri flyt av alkohol? I Norge? Bortsett fra et bestemt politisk parti som heller i mot en sik holdning, er det vel helst kjekke gutter på barkrakken like før stengetid som hevder slike synspunkter. Men vi hadde faktisk en slik situasjon i Norge en periode for 200 år siden.

For i 1816 vedtok Stortinget å fristille brennevinsproduksjonen i Norge. Følgen av dette var at det boblet i brennevinskjeler på svært mange norske garder, særlig rundt Mjøsa. Og det norske folk holdt på å drikke seg fra sans og samling. Da forbruket av brennevin var på det høyeste omkring 1830-1840, er det anslått at hver voksen innbygger i Norge i disse årene i gjennomsnitt drakk omlag 13 liter ren alkohol. Høyere alkoholforbruk har aldri vært registrert her til lands verken før eller siden.

En mer restriktiv alkoholpolitikk

I takt med synliggjøringen av alkoholens svøpe og framveksten av avholdsbevegelsen vokste det fram i Norge en klar oppfatning at en form for regulering måtte til. Diskusjonen gikk på formen for regulering. I tida like før første verdenskrig kan det skimtes tre ulike posisjoner. En retning ville ha en fortsatt legal omsetning av alkohol, men under sterk offentlig kontroll. En annen retning ville på sikt ha totalforbud, men dette skulle skje gradvis og gjennom lokale folkeavstemminger. Dette var den såkalte ”Aarrestad-linja” og representerte flertallet i avholdsbevegelsen. Men en mer radikal del av avholdsbevegelsen ville ha et landsomfattende totalforbud straks.

Første verdenskrig og forbudslinja

Krigen endret premissene for alkoholpolitikken. På grunn av forsyningssituasjonen (poteter og korn skulle brukes til å skaffe mat, ikke til å lage brennevin), ble det satt i verk midlertidige forbudslover som vekselvis omfattet alt fra brennevin til pilsnerøl. Da krigen var over, grep avholdsfolket muligheten til å gjøre forbudet permanent, slik det hadde skjedd i USA, Finland og Island. Og på Stortinget hadde avholdsbevegelsen sterk støtte. På denne tida hadde Stortinget 123 representanter. Av disse var hele 96 medlemmer i Stortingets avholdsgruppe! Ikke mange interessegrupper har i norsk historie opplevd et så sterkt politisk gjennomslag for sine saker.  Og denne gruppa sto nettopp på avholdsbevegelsens program i alkoholpolitiske spørsmål. Stortingets avholdsgruppe har bestått helt opp til i dag, og har gjennom ei lang tid spilt en sentral rolle i utformingen av norsk alkoholpolitikk. Men ikke lenger! 1995 hadde denne gruppa bare 16 medlemmer. I dag har den visstnok regelrett dunstet bort!


Folkeavstemmingen i 1919

Stortinget vedtok å legge spørsmålet om forbud ut til folkeavstemming i 1919. I denne avstemmingen stemte 62% stemte for å forby hetvin og brennevin. Resultatet viste en klassisk konflikt mellom by og bygd. I de sentrale byområdene var det et stort flertall mot forbud. Utover på bygdene var det et klart flertall for forbud. I Møre og Romsdal var det 88 prosent ja-stemmer. Men i Hedmark og Oppland derimot var flertallet knapt. Det var ikke så uventet. I disse to fylkene lå så å si alle landets brennerier.

Folkeavstemmingen i Fåberg og Lillehammer

Det ble et flertall for forbud både i Lillehammer og Fåberg. Flertallet for forbudet i Fåberg var på 59,3%  og lå nær gjennomsnittet for Oppland. I Lillehammer var flertallet på 53,1%, noe under gjennomsnittet.



Avholdsfolket hadde grunn til å glede seg (bortsett fra resultatet fra Hamar!). Men det er for enkelt å hevde at avstemningsresultatet i Fåberg og Lillehammer skyldtes avholdsfolkets innvirkning. For bare 4,8% av befolkningen på Østlandet var organiserte avholdsfolk i 1919. En viktigere faktor var nok påvirkningen fra to store partier i innlandet. For det første støttet Arbeiderdemokratene forbudslinja, og dette partiet hadde en sterk stilling i de to mjøsbyene, Lillehammer og Gjøvik (men ikke på Hamar). Og for det andre var også Arbeiderpartiet på denne sida svært positivt til avholdssaken. Så sjøl om de tradisjonelle brenneriinteressene i Fåberg og andre bygder rundt Mjøsa var motstandere, var de i denne sammenhengen ikke sterke nok. Heller ikke de tradisjonelle kjøpmannsinteressene i Lillehammer var sterke nok til å hindre et flertall for forbud. I denne omgangen ble de for få.

Men bare sju år seinere ble det flertall mot forbud, både på landsbasis og i Lillehammer og Fåberg. Mer om det neste gang.