Det religiøse samlivet mellom Fåberg og Lillehammer var på ingen som helst måte konfliktfritt. Det var krangel mellom bønder i Fåberg og kjøpmenn i Lillehammer om plass i annekskirka i byen og det var krangel om plass på kirkegården.

Strid om plass i kirka
Det var gardbrukerne i Fåberg som i 1723 på allmuens vegne hadde kjøpt kirkene i Fåberg av den dansk-norske enevoldskongen. Det var også disse som i 1733 rev den gamle stavkirka på Lillehammer og satte opp ei ny tømret korskirke. Det var også bygdas bønder som fikk satt i stand kirka etter at den i nødsårene før 1814 var påført store skader ved å ha blitt brukt som kornmagasin. Og det var gardbrukerne som hadde ansvaret for vedlikeholdet av kirkene.

Så sjøl om annekskirka på Lillehammer også ble byens kirke etter 1827, oppfattet bøndene i Fåberg fortsatt denne som sin eiendom. Hver gård i nærheten av byen hadde også sitt faste stolsete. Byens kjøpmenn, uansett hvor velstående de var, måtte ta til takke med den ydmykende situasjonen å sitte sammen med allmuen. Men bøndene var naturligvis ganske uvillige til å gi fra seg noen plasser til byfolk. Et annet problem var at kirka ble for liten etter hvert som det ble flere folk i byen.

Formannskapet i Lillehammer foreslo derfor i 1844 at det burde bygges nye pulpiturer (gallerier) med plass til 150 av byens innbyggere mot at byen betalte en fjerdedel av byggekostnadene. På denne måten kunne begge problemer løses. De velstående kjøpmannsfamiliene fikk sitte på galleriene og det ble frigjort plass nede på kirkegulvet for allmuen. Og siden formannskapet understreket at dette ikke betydde at byen ville gjøre krav på noen eiendomsrett til kirken, gikk fåbergingene faktisk med på dette

Strid om plass på kirkegården
Men det var en annen sak som det ble en enda mer langvarig og hard strid om: kirkegårdssaken. Flere folk i by og bygd førte også til flere døde. Og disse trengte et sted å være i døden; dvs.de trengte plass på kirkegården. I begynnelsen av 1840-åra ble plassproblemet akutt. Som ansvarlig for kirka og kirkegården foreslo kommunestyret i Fåberg en større utvidelse. Dette gikk imidlertid ut over områder som byen mente den eide, og Lillehammer formannskap protesterte mot utvidelsen. Amtmann og prost fikk til slutt saken og overkjørte byens innsigelser. I 1844 ble så kirkegården utvidet.

Men samtidig helte kommunestyret i Fåberg salt i Lillehammers sår ved å pålegge byens innbyggere å betale en avgift for gravsteder og for bruk av kirkeklokkene til begravelser. Dette var en avgift som Fåbergs innbyggere slapp. Dette opplevde sjølsagt byborgerne som helt urimelig: skulle de betale for å ligge i vigslet grunn, når fåbergingene kunne få gjøre det helt gratis?  De kirkelige myndigheter hørte denne gang på byen og ga den medhold i protesten med følgende begrunnelse: byens innbyggere var i kirkerettslig forstand å regne som husmenn og innerster under gårdene i byen!

Men kirkegårdssaka gikk vel 10 år seinere inn i sin andre fase. For fortsatt vokste by og befolkning, og mer plass trengtes til de døde. I 1857 hevdet kirkevergen at plassen var så utnyttet at en var utsatt for ”ved gravers opkastelse at støde på forrådnede lig.” Denne gangen ble striden om kirkegårdsutvidelsen svært lang. Skulle den eksisterende plassen utvides eller skulle en finne en helt ny gravplass? Kommunestyret i Fåberg ville gjerne ha en utvidelse og foreslo å ta i bruk noe av kirkevangen som også var en del av markedsplassen foran Hammer gård, et område som kommunestyret påsto fortsatt var Fåbergs eiendom. Byens kommunestyre betvilte denne eiendomsretten og hevdet at en gravplass her var ”uhensigtsmessig, genererende og fordærvelig.” Byen ville heller ha en gravplass lenger unna kirken, helst utenfor byen.

Det kom etter hvert mange forslag til løsninger, men kirkegårdssaken så ut til å ha låst seg helt fast, og den skapte mye uvilje mellom de to kommunene. I Lillehammer Tilskuer dukket det stadig opp mer eller mindre makabre innlegg om kirkegården som et opplagsted for likkistelevninger og annet avfall etter gravingen. Etter at det en søndag i mars 1871 var funnet en hodeskalle ved en nylig tilkastet grav, het det i et innlegg i avisen: ”De fleste ønske visst at deres been måtte få hvile i fred.”

Løsning til slutt
Til slutt ble det nedsatt en felleskomité for landsognet og byen. Denne kom med en innstilling i 1872 som innledet med at ”De her antydete vanskeligheder og udsættelser have fremkaldt meget uvillie mellem begge kommuner.” Komiteen foreslo en utvidelse av den eksisterende kirkegården. Et argument var at denne nå faktisk lå i en utkant av byen. Det ble nye protester fra naboer og byens sunnhetskommisjon. Saken gikk helt opp til kirkedepartementet som i en kongelig resolusjon av 6. august 1873 tillot den foreslåtte utvidelsen.

Vedtaket ble akseptert av alle parter. Begge kommuner måtte nå samarbeide om kirkegården, men holdt nøye på eiendomsretten til hver sin del av denne. Likevel var et vanskelig stridsspørsmål nå brakt ut av verden mellom bygda og byen.