Siste halvdel av 1800-tallet var ei veksttid for de store folkebevegelsene i Norge. Det var særlig tre som særmerkte seg med stor oppslutning: arbeiderbevegelsen, de lavkirkelige lekmannsorganisasjonene og avholdsbevegelsen.

Alle tre hadde som mål å skape et bedre liv for vanlige folk. Arbeiderbevegelsen mente dette bare kunne oppnås ved et politisk systemskifte (for de mest radikale ved en revolusjon). Lekmannsbevegelsen la vekt på et fromt liv og en aktiv kristentro. Men for avholdsfolket kunne et bedre liv bare oppnås ved totalt å avskaffe alkoholen. Etter hvert ble det en nær forbindelse mellom arbeiderbevegelsen og avholdsbevegelsen. Det var flere grunner til dette. For det første rekrutterte begge bevegelser fra småkårsfolk og arbeidsfolk; for det andre var alkoholen et stort sosialt problem blant arbeiderbefolkningen; og for det tredje hadde Arbeiderpartiets formann i perioden 1906 til 1911, legen og sosialreformatoren Oscar Nissen, også hatt sentrale posisjoner i avholdsbevegelsen.
Avholdspolitikk ble derfor god arbeiderpolitikk. Sammen med arbeiderbevegelsen gjorde avholdsbevegelsen slik ei mektig pressgruppe mot drikkekultur og festkultur. I tida før første verdenskrig ble brennevinet forvist fra mange hjem og festkulturen ble mer nøktern.

Stor oppslutning om avholdsbevegelsen

Det Norske Totalavholdselskap, DNT, var avholdsfolkets sentrale organisasjon. Medlemmene forpliktet seg ikke bare til et personlig avhold fra alkohol, men også til å arbeide aktivt for et totalforbud mot alkohol. Organisasjonen vokste sterkt fram til første verdenskrig. Toppåret var i 1913. Med den profilerte venstrepolitikeren Sven Aarrestad som mangeårig formann (fra 1887 til 1927!) hadde laget da 139 500 medlemmer fordelt på 1 433 lokallag i 29 fylker. Denne oppslutningen står i sterk kontrast til dagens situasjon. I 2011 hadde DNT 2 500 medlemmer fordelt på 120 lokallag.

I tiåra før første verdenskrig vokste også avholdsbevegelsen sterkt i Lillehammer og Fåberg: I distriktet var det et mangfold av avholdsforeninger og et tusentalls medlemmer. I Lillehammer hadde de i 1896 gått sammen i en felles forening, Avholdskorporasjonenes Fellesutvalg, og i Fåberg i 1913 i Fåberg avholdsforbund.

Nye utfordringer for avholdsbevegelsen

Men både krigen og tida etter krigen førte med seg mange nye utfordringer for avholdsbevegelsen. I første omgang ble det spørsmålet om forbud mot alkohol som ble satt på dagsorden, på lengre sikt ble det framveksten av det moderne forbrukersamfunnet som ble den vanskeligste utfordringen for avholdsarbeidet.
Men før vi ser på brennevinsforbudets skjebne i Lillehammer og Fåberg, skal vi møte et avholdslag på Vingnes i åra under første verdenskrig.

Samfundets Vel på Vingnes

Samfundets Vel var ett av de mange lagene som var samlet i Fåberg avholdsforbund. Laget strevde en god del i krigsårene. Tallet på medlemmer sank fra 59 medlemmer i 1914 til  45 i 1917. Den negative utviklingen fortsatte også etter krigen. I 1920 var det bare 31 medlemmer igjen. Antakelig hadde frafallet sin årsak i kravet til ”intern kontroll”, dvs. behovet for overvåking av medlemmenes drikkevaner. For på et fylkesmøte i 1914 var det kommet fram at laget på Vingnes hadde dårlig ord på seg fordi flere medlemmer brøt avholdsløftet. Det ble nødvendig med indre skjerping. En kontrollkomite ble nedsatt. Den fikk til oppgave å være ”speidere” i forhold til medlemmenes atferd, og hadde hemmelige ”normer”. I tillegg ble det vedtatt i laget at ikke-medlemmer som kom på møtene skulle få valget mellom å melde seg inn ”eller fjerne seg”. Ikke uventet virket disse tiltakene mot sin hensikt. Det ble ingen flere medlemmer, snarere fortsatt frafall. Laget gikk da den motsatte vei og løsnet på kontrollregimet. Det ble avholdt åpne møter og DNTs sentralt vedtatte innvielsesrituale, innført i 1915, ble avskaffet to år seinere. Samfundets Vel håpet ved dette å nå fram til arbeiderbefolkningen på Vingnes. Det ser heller ikke ut til at det lyktes. Da fylkeslaget spurte hvordan dette arbeidet gikk, svarte lokallaget at det hadde prøvd alt, men ”til liten nytte.”

Likevel: framgang for avholdsbevegelsen

Dette lille dykket ned i et lokalt avholdslag viser en del av de dilemmaene som avholdsbevegelsen sto overfor. Men på tross av de problemene Samfundets Vel hadde, var faktisk tida fram til midten av 20-åra avholdsbevegelsens storhetstid.  Den største avholdslosjen på Lillehammer ”Fremgang” kunne ha opp til 200 på møtene. Aktiviteten var stor, med teater og revyer som viktige høydepunkter.
Det sterke engasjementet i deler av arbeiderbevegelsen bidro til å gi  avholdsbevegelsen ny vitalitet. Forholdene under første verdenskrig, brennevinsforbudene under krigen og  forbudsavstemningene etterpå, virket naturligvis i samme retning.  Mer om det neste gang.