Lillehammer este ut både sørover og nordover. Busmoen var lenge byens siste frie areal, men i 1911 ble de første boligene satt opp her. Og så begynte utbyggingen av byggebeltet i Nordre Ål. Slik ble det behov for regulerte gater og veier. En av disse nye gatene var Fåberggata. Den ble anlagt i 1921/22.

Ei ny bru over Mesnaelva?

Fåberggata ga ny aktualitet til et gammelt spørsmål: bru over Mesna nedenfor Storgata. For burde ikke også de nedre bydelene på begge sider av Mesnaelva knyttes sammen ved ei bru? Og denne brua ville naturlig forbinde den nye Fåberggata med Kirkegata. Spørsmålet ble en kilde til lange og heite debatter.

Tidlig ute i debatten var byplanleggeren, professor Sverre Pedersen. Han var en mann mange lyttet til. Men sjøl om han tidligere hadde argumentert sterkt for ny bru over Åretta, syntes han ikke noe om ei ny bru over Mesna: ”..broen (er), såvidt jeg skjønner, ikke påkrevd og vil kanskje kunne bevirke en verdiforringelse i de centrale strøk ved Storgaten som vel ikke er ønskelig, men kanskje ikke risikabelt om en del år når byen er stor nok til å makte 2 hovedgater..”

Det viste seg at Pedersen tok noe feil av holdningen til en del av kjøpmennene i Storgata. En del av dem ønsket faktisk den nye brua. Men først og fremst var det beboerne i nordre bydel som presset på.

Beboerne i nordre bydel på offensiven

Tidlig i 1922 fikk bystyret overlevert ei underskriftsliste med 338 navn med krav om at kommunen måtte gå inn for den nye brua. Bak sto folk fra nordre bydel. I skrivet tegnet de opp et bedrøvelig bilde av tilstanden i bydelen deres: ”De økonomiske ofre begynder at nå til randen av hva denne bydel kan tåle.” Og på store trafikkdager, som markeder, var forholdene nå «snart utålelige». Beboerne begynte også å organisere seg. De opprettet en arbeidskomite, og holdt flere massemøter.

Motstand mot bruprosjektet

Men kommunen hørte ikke på beboerne i nordre bydel. For det første arbeidet kommunen faktisk med planer om en bruovergang lengre ned i elva, en overgang som skulle knytte en ny vei fra jernbanestasjonen til Fåberggata. Byingeniør Lind argumenterte med at det ville gi folk i nordre bydel den letteste adkomsten til jernbanestasjonen, folkeskolen, kirken, Mjøsa og bryggene. Men det avgjørende argumentet for kommunen var kostnadene. Det påtenkte anlegget fra jernbanestasjonen til Fåberggata ville koste 83.000 kroner totalt; det var et rimelig prosjekt i forhold til Kirkegatebrua . Denne var beregnet til så mye som 320 000 kroner. Det var svært mye penger i ei vanskelig tid. Et så dyrt anlegg ville også komme i motsetning til et annet helt nødvendig anlegg, Vingnes-brua. Endelig var det et argument at anlegget Fåberggata-Jernbanern straks kunne startes. Dermed kunne det også være et middel mot arbeidsløsheten. Kirkegatebrua derimot ville fortsatt kreve utredninger. En uttalelse fra ”Arbeidsløse og nødarbeideres forening” hadde også uttalt sin ”skarpeste” protest mot brubevegelsen, fordi den bidro til at planlagte kommunale gateanlegg ble utsatt.

Et eget bruparti dannes

I mai 1922 vedtok så bystyre det planlagte prosjektet Fåberggata-Jernbanen med 23 mot 4 stemmer. Det skapte sterke reaksjoner hos folk i nordre bydel. Måneden etter innkalte ”Arbeidskomiteen for bro i Kirkegaten” til massemøte om kommunalpolitikken. Kort etter var ”Det selvstændige Oppositionsparti” etablert. Partiets viktigste sak var å få bygget Kirkegatebrua.Ved kommunevalget i 1922 fikk det fem representanter. Det hadde virkelig ”gått politikk” i brusaken.

Var brukampen også en klassekamp?

Var det også et sosialt element i brusaken? Stadsingeniør Lind anklaget bru-tilhengerne for å så splid mellom nordre og søndre bydel, ”ja endog mellem klasser.” Det kunne jo hende han hadde et poeng. For det hadde gjennom hele Lillehammers historie vært et skille mellom ”sør i byen” og ”nord i byen”. Dette skillet ble ikke borte med de nye bosettingene nord for Mesnaelva. Nordre bydel og Busmoen hadde et preg av en arbeiderbydel. På den annen side var Kirkegate-brua ingen sak for Lillehammer Arbeiderparti. Partiet støttet formannskaps- og bystyreflertallet. Bystyrerepresentant Bernt Bækkelund (Arbeiderpartiet) mente bru-forkjemperne var ute i ”spekulationsøiemed.” Han begrunnet denne påstanden slik: ”Får vi bro stiger eiendomsverdiene i nordre bydel, og man tenker at skyfle penger ind. Husleien vil følge med denne prisstigning. Der skal bli plass til forretningslokaler, hvorav følgen blir, at folk må ut.”

Uansett: det ble en heit og meget lang debatt om Kirkegatebrua. Stridighetene i 1922 var bare første fase i ”brukampen.” Det gikk faktisk over 30 år før Kirkegatebrua ble bygd. Det skal derfor bli rikelig anledning til å komme tilbake til brukampen i seinere byhistorieartikler.