Lillehammers raske vekst fra 1890-åra økte presset mot de trange bygrensene. Da Busmoen var utbygget, hadde byen faktisk ikke noe mer sammenhengende område ledig for utbygging.

Alt i 1917 hadde formannskapet forutsett at dette ville skje og satte ned en komité for å forhandle om grensene med. En ventet seg da en ”ganske betraktelig” utvidelse av grensene, kanskje til Åretta i sør og Skurva i nord. Men både disse forhandlingene og alle seinere forhandlinger ble resultatløse. Noen byutvidelse ble det ikke før kommunesammenslåingen i 1964.

Lillehammer utvides ved byggebeltene i Fåberg

Lillehammer ble liggende som ei øy i Fåberg. Og utvidelsen av byen skjedde derfor i stor utstrekning i byggebeltene nord og sør for byen, som altså hørte til Fåberg kommune (Nordre og Søndre Ål). Som vist i forrige byhistorieartikkel, kunne dette føre til ulike problemer; problemer som kunne føre til strid, men som gjennom samarbeidsvilje på begge sider fant sine løsninger.

Reguleringsplaner

I 1924 fikk Norge sin første moderne bygningslov. For det første var dette en felles lov for alle norske byer. For det andre ga den utførlige regler for byplaner og tomtereguleringer. Og for det tredje ga loven kommunene både plikter og rettigheter når det gjaldt reguleringsplaner.

Fåberg kommune viste seg denne gangen å være forut for sin tid og kom denne loven i forkjøpet. Alt i 1920 hadde kommunen tatt kontakt med et Oslo-firma, Hilde og Finnemann, og bedt dette firmaet utarbeide et reguleringsforslag for byggebeltet. Forslaget kom i 1923. Så foretok kommunene enda en framsynt handling. Herredsstyret ba nemlig byplanekspert Sverre Pedersen uttale seg om det foreliggende reguleringsforslaget.

Sverre Pedersen

Sverre Pedersen var da professor i bygningskunst og byplanlegging ved NTH i Trondheim, en stilling han hadde i over 30 år. Han hadde spilt en viktig rolle i byplanlegginga i Trondheim. Og gjennom sin levetid utarbeidet han over 100 reguleringsplaner for norske byer og tettsteder, blant dem planer for 24 krigsherja byer etter bombinga i 1940. Han var også sterkt engasjert i refombevegelsen for en mer moderne og sosial boligbygging.

Sverre Pedersen slaktet uten videre det foreliggende reguleringsforslaget for boligbeltet. Det viktigste ankepunktet var at hovedveinettet var preget av for bratte stigninger og en ulogisk oppbygging. Sverre Pedersen ville planlegge mer etter naturen; menneskenes sentrum skulle legges der naturens sentrum lå, og planene skulle være preget av symmetri og helhet. Igjen viste Fåberg herredsstyre framsynthet og mot: på tross av krisa ble Sverre Pedersen ansatt for å utarbeide nye reguleringsplaner.

Planer for en storby?

Pedersens planer ga på mange måter inntrykk av en regulering for en storby. Utgangspunktet lå i veinettet. Det var utformet med tanke på økende privatbilisme, ringgater og utfartsveier mellom sentrum og de ytre delene av byen. Boligområdene ble ikke så detaljert utformet. Men på Vingnes planla han tomannsboliger i et stramt rekkemønster. Også der lå utgangspunktet i veinettet. Boligene på Vingnes ble reist seinere, men fulgte på mange måter Pedersens ideer. Det samme gjelder nedre deler av Busmoen, og deler av kvartalet rundt Søndre Park.

Ellers var det ikke så mye av Pedersens planer som ble satt ut i livet. Men på ett område pekte de sterkt framover: nord i byen ble et belte med kvartaler merket ”industri.” Dette var foreløpig bare på idéplan, for etter bygningsloven var det ikke anledning til å skille ut områder til industriformål. Men området sto der, og snart rykket industrien inn.

Sverre Pedersen engasjeres også av Lillehammer by

Engasjementet av Sverre Pedersen viste at den moderne tid hadde sine talsmenn også i Fåberg herredsstyre. Den brakte også Fåberg på offensiven i forhold til Lillehammer. Reguleringskommisjonen på Lillehammer sa seg villig til å betale inntil en tredjedel av Pedersens utgifter. Men framholdt samtidig at en byutvidelse var nødvendig. Seinere engasjerte Lillehammer bystyre selv Sverre Pedersen til å utarbeide reguleringsplaner for byen. Den nye byplanen var under behandling da krigen brøt ut.

Krigen satte en stopper for reguleringsarbeidet. Foreløpig var det andre krefter enn byplanleggere som satte sitt preg på diskusjonen i Lillehammer.