Når gjelda økte og prisene sank havnet flere og flere i et økonomisk uføre. Til slutt fantes det bare én løsning: auksjonshammeren. Slaget fra denne hammeren ga gjenlyd i mange norske bygder i mellomkrigstida. Og hammeren kunne også ramme de større gardene. Lunde og Hammerseng gikk ut av familien. Randgard ble solgt. Også Lysgård skiftet eiere. Men først og fremst rammet krisa småbrukerne. Det var her gjelda veide tyngst.

De verste åra: tidlig 1930-tall

Alt sommeren 1922 brakte avisene de første annonsene om tvangsauksjoner. I 1924 uttalte lensmann Sæther at det nå begynte å bli ”nokså mange” tvangsauksjoner i Fåberg. Andre steder hadde det vært svært mange, men Fåberg ville også bli rammet. ”Her kommer slikt senere,” mente lensmannen. Det fikk han sørgelig rett i.

For det skulle vise seg at tvangsauksjonene i første halvpart av 1920-tallet bare var et blekt forvarsel om det som skulle komme. Det gjennomsnittlige tallet på tvangssalg i Oppland lå i 1922/23 på 76 pr år. For årene 1926/28 steg det til 260 pr år. Men de tidlige 1930-åra var de verste. I åra 1931/32 ble hele 627 eiendommer tvangssolgt hvert år. I Fåberg var det i 1932 rundt 15 tvangsauksjoner. Året etter var det flere, nærmere 20. Mange var småbrukere, men det var også en del gardbrukere som måtte tåle auksjonshammeren. Kvinner som satt aleine igjen med eiendom, var også ei utsatt gruppe.

Også løsøre på tvangsauksjon

I tillegg til tvangsauksjonene over jord og eiendom, kom en del konkurser over løsøre. Men her kunne det hende eieren kom i forkjøpet. Det gjaldt i alle fall en annen gangs utpanting i 1933. Det dreide seg om skatterestanser på 66 kroner pluss renter og utgifter. Auksjonsprotokollene opplyser følgende: ”Husholdersken....som var til stede på..(gården), da hun er husholderske hos saksøktes bror, oplyste at saksøkte hadde slagtet den utpantede gravær for en tid siden og solgt den.” Det var bare å gå med uforrettet sak: ”Tvangsauksjonen blev derfor innstillet.”

”Videre forhandlinger bak lukkede dører”

En del eiendommer skiftet eiere gjennom tvangsauksjonene. Ofte ønsket tidligere eier eller familien å kjøpe tilbake. Der Småbruk- og Boligbanken var saksøker ville kommunen kjøpe. Det var jo vanligvis den som sto som kausjonist i slike tilfeller. Og svært ofte var kommunen da eneste byder. Men der det var andre banker inne i bildet, var det mer vanlig med flere budrunder, ofte mellom tidligere eier eller familie, og banken. Imidlertid endte disse rundene svært ofte i ”videre forhandlinger bak lukkede dører” etter at hammeren var falt. Det er vel ikke urimelig å anta at disse forhandlingene bak” lukkede dører” ofte munnet ut i minnelige løsninger mellom banken og tidligere eier eller hans familie.

Hva skjedde med mange småbruk?

Hva skjedde med småbrukene Fåberg kommune kjøpte opp? Ofte gikk de tilbake til de tidligere eierne. Men ikke uten videre. Den tidligere eieren måtte søke om å få kjøpe bruket tilbake. Mange fikk det, men langt fra alle. Ulike typer avtaler ble inngått. Våren 1933 gjorde kommunen følgende avtale med brukerne til to småbruk den nettopp hadde kjøpt opp ved tvangsauksjon: Brukerne var stilt i utsikt arbeid på lensa til sommeren. For at brukerne skulle få tilbake småbrukene sine fikk kommunen retten til 20% av inntektene deres for å betale det forskutterte beløpet på avdragene til Småbruk- og Boligbanken. Det var harde vilkår. Og noen ganger kunne vilkårene synes helt umulige. En småbruker fra Vingnes som hadde hatt litt arbeid med vedhogst, fikk tilbud fra kommunen om hjelp med terminavdraget for september forutsatt at kommunen fikk inntektene fra vedhogsten. Problemet var bare at fortjenesten for vedhogsten var så liten at vignesværingen ikke hadde noe å avse til kommunen ”da jeg og mine først og fremst må leve.”

Men tallet på tvangsauksjoner forteller ikke hele historia om hvor elendig det sto til i Fåberg. Gjeldsproblemene rammet mange, svært mange. På et formannskapsmøte høsten 1933 forelå det hele 83 navn på bruk som ikke hadde betalt skyldige renter og avdrag. I over halvparten av dem (48) hadde formannskapet oppført en eller annen form for utsettelse, som forskuttering av avdrag.

Det blåses til kamp

Auksjonene på 20-tallet førte som oftest til eierskifte. På 30-tallet skjedde det langt sjeldnere. Årsakene var flere. Jordprisene var blitt så lave at det ikke lenger var noen særlig å få på det frie markedet. Landkommunene måtte sikre at ikke fundamentet de bygde på ble utradert. Men en viktig faktor var også en endret rettsbevissthet hos dem som ble rammet. Gjeldsproblemer og tvangsauksjoner var tradisjonelt sett som uttrykk for manglende dyktighet, kanskje også dovenhet og umoral. I økende grad så en at det ikke var den forgjelda brukeren, men samfunnet og politikerne som hadde skylda. Det var lov å rette ryggen og gå til kamp.