”Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene hvem har trakket op den? Manden, mennesket, den første som var her…..Også denne dag går med til hans vandring, for han må undersøke så mange venlige steder i skogen. Hva går han efter? Efter land, efter jord?” I Markens grøde skildrer Hamsun på en genial måte en av menneskets sterkeste drifter, lengselen etter jord.

Småbrukeren som ideal

Denne jordhungeren var en sentral drivkraft i framveksten av husmannsvesenet. Så ble husmannen avløst av småbrukeren fra slutten av 1800-tallet. Og for mange politisk radikale bevegelser på denne tida (som Arbeiderdemokratene) ble den uavhengige småbrukeren et ideal; småbrukeren med beina fast plantet i moder Norges jord utgjorde nasjonens ryggrad.

Men utvandring til Amerika og flytting til byene kunne svekke denne ryggraden. For å forhindre dette ble det i tida etter århundreskiftet opprettet foreninger som Selskapet for Emigrationens Indskrænkning. Foreningen skiftet i 1911 navn til Selskapet Ny Jord. Nå ble det viktigste formålet ikke å stoppe utvandringen, men å drive ”indre kolonisation” og slik gjøre landet mer sjølberget.

Samtidig var det en frykt hos de større bøndene for at landsbygda ville bli tappet for arbeidskraft. Jordspørsmålet hadde også et viktig ideologisk aspekt: ”Den mand som dyrker sin jord tenker ikke på noget ondt,” het det i Landmandsposten. Å gi de jordløse jord, kunne forhindre at de ble sosialister, for jorddyrking oppdro mennesket. Derfor var også mange av Landmandforbundets ledere aktive i Ny Jord.

Bureising ble det nye ordet for denne virksomheten (ordet ble første gang brukt av Claus Daae Setten i 1918). Også myndighetene engasjerte seg i jordspørsmålet. Småbruks- og Bustadbanken ble opprettet i 1917, og jordstyrer ble opprettet i kommunene. Og fra 1920 støttet regjeringa nydyrking både gjennom direkte støtte og lån på gode vilkår.

Bureising som kriseløsning

Krisene i mellomkrigstida gjorde naturlig nok jordspørsmålet enda mer påtrengende. For hvorfor ikke skaffe de arbeidsløse på landsbygda jord? Da kunne de jo forsørge seg sjøl og slik mildne krisas virkninger. Slik tenkte mange i Norge. Alt i alt fikk 11 000 bureisingsbruk statsstøtte mellom 1921 og 1936. Og slik tenkte også mange fåberginger. I løpet av 1921 fikk Fåberg jordstyre henvendelse fra ca. 60 husmenn, leilendinger og jordbruksarbeidere som ønsket å starte egne bruk. Og kommunen var velvillig. I tillegg til de statlige støtteordningene spyttet herredsstyret inn 10 000 kroner til bureising.

I 1922 hevdet småbruker Hans Flaten fra Det radikale Folkeparti på et herredsstyremøte i Fåberg at ”kommunen må søke at føre en politikk slik at folk vender tilbake til jorden; da vil også arbeidsledigheten falle bort.” Samme år slo Fåberg jordstyret fast at ”det viser sig mere og mere klart at jordspørsmålets løsning blir en livsbetingelse for kommunen.”

Men hvor var jorda?

Alt lå derfor til rette for en omfattende bureising i Fåberg. Men en vesentlig faktor ble et problem: jord. Jordstyret hadde i 1922 avertert i fire aviser. Det hadde fått ett svar; et bruk fra en utenbygdsboende. Men dette bruket ble regnet som uegnet.” Jordstyret måtte derfor bare slå fast at det var maktesløst fordi ”med den nuværende lovgivning man ikke kan få kjøpt skikket dyrkingsjord.”

Men i løpet av samme året fikk kommunen kjøpt to garder som kunne deles opp i mindre bruk. Den ene av disse var Besserud som ble kjøpte for 55 000 kroner. Herredsstyret var klar over at risikoen for tap var stor, men som Niels Christiansen framholdt under diskusjonen i herredsstyret: ”Fåberg kommune måtte være forberedt på at bringe et offer.” Den andre garden var Øvre Onsum. Her hadde Fåberg skogråd med henvisning til kommunens gjeld advart mot kjøp. Jordstyret derimot var for kjøp og utparsellering. Og på et bygdemøte om dette kjøpet meldte det seg 28 personer som var interessert i jord. På tross av betenkeligheter vedtok herredsstyret å kjøpe Øvre Onsum.

Bureisinga kom seint i Fåberg

Men resultatet av denne satsinga på bureising i Fåberg ble forholdsvis magert, i hvert fall i starten. Mellom 1921 og 1925 ble det bare etablert tre bureisingsbruk i bygda. Tre nye ble kom til mellom 1931 og 1935, 17 mellom 1937 og 1940, og ni etter 1940. Hvorfor tok det så lang tid å komme i gang, når herredsstyret engasjerte seg så sterkt?

Mangelen på ledig, egnet jord var åpenbart et problem. Den pågående reguleringa av byggebeltet rundt Lillehammer reduserte på tilbudet av jord. Nærheten til byen Lillehammer ga også mange muligheter til attåtnæringer. Det siste er nok en viktig årsak til at mange bureisingsbruk ble små, de fleste under 50 dekar. Dette var mindre dyrket areal enn gjennomsnittet i fylket.

Så seint som bureisinga gikk, kunne den ikke få noen betydning for arbeidsløsheten i Fåberg. Men for brukerne var den seine etableringa sikkert gunstig. Hele 35 av de 43 etablerte brukene var fortsatt i drift i 1981. Tyngdepunktet i etableringa lå altså etter 1935. Dermed slapp de fleste bureiserne den hardeste krisa som rammet landsbygda - gjeldskrisa med tvangsauksjonene. For hva hjalp det å ha fått jord, hvis det ikke var mulig å holde fast på den?