Reidar T. Larsen forteller: ”Jeg hadde en gang samlet tomflasker og fått så mange at jeg hadde penger til å se Tom Mix på kino. Da jeg fortalte det hjemme, brast det ut av far: ”Skal du gå på kino, mens vi ikke har et rødt øre i huset, og ikke veit vår arme råd?”

”Jeg har samla flaskene sjøl” Mor blandet seg inn: ”Kjære deg, far, det gjør da ikke mye fra eller til. Det er ikke for mye gleder for unga.” ”Så du meiner han kan gå på kino, men jeg kan ikke kjøpe meg ei pakke sigaretter en gang.” Far hisset seg opp, og da han sa avgjort nei, fløy jeg på dør, mens jeg ropte at jeg gikk på kino for mine egne penger. På veien kjempet følelsene i meg og da jeg passerte kolonialbutikken til Sagen, halvveis til kinoen, gikk jeg inn og kjøpte en pakke Golden West for flaskepengene. Jeg syntes fortsatt synd på meg selv og kjempet med gråten da jeg dro hjem. Inne hørte jeg far i opphisselse over det som hadde skjedd og alt. Jeg gikk inn og leverte ham sigarettene. Han ble stående målløs, mens jeg igjen sprang på dør. Da ropte han etter meg, han ville bytte sigarettene inn igjen så jeg fikk gå på kinoen, men hvis noe var utenkelig i verden, så var det det. Jeg gråt over nederlaget, men syntes samtidig jeg hadde vunnet en triumf. Ennå var jeg for liten til å forstå at det var en langt større tragedie bak hendingen enn den som rammet meg.”

Det er Reidar T. Larsen som forteller denne historien i sine erindringer (I gode og onde dager fra 1984.). Vi får her lite ”snapshot” fra Lillehammer i de vanskelige 30-åra da faren, Georg Larsen, gikk arbeidsløs. Og vi forstår hvor dypt opplevelsen av arbeidsløshet gikk – og hvor mange forhold som ble berørt.

De ydmykende matlappene

Som vi har vært inne på i tidligere byhistorieartikler, var det ikke mange alternativer for den arbeidsløse. De mest heldige fikk nødsarbeid; der var det mye formålsløs steinplukking – et arbeid som kunne føles nedverdigende for mange. Men fattigkassa var verre. Mange ville nok heller sulte enn å gå dit. Og både Lillehammer og Fåberg fattigkasser strødde salt i såret ved å la mye av bidraget gå i form av matlapper – lenge før dette ble påbudt av Bondepartiregjeringa på begynnelsen av 30-tallet. De arbeidsløses forening i Fåberg protesterte mot matlappsystemet som en ”chikane mot de arbeidsløse.”

Misbruk?

En oversikt over ”aksepterte matvarer” gjør reaksjonen forståelig: de understøttede skulle bare kunne få rugmel, byggmel, margarin, mysost, sild, poteter, melk, sirup, kaffe, flesk og fisk. I en redegjørelse fra Fåberg fattigstyre i 1930 ble denne lista begrunnet med behovet for kontroll og for å hindre misbruk. Men hva var nå ”misbruk”? Reidar T. Larsen forteller at moren hans ble nektet å kjøpe svisker på matlappen. ”Ho sa seinere at ”så fattig har jeg aldri følt meg.”

Ikke verdige samfunnsmedlemmer

På ulike måter fikk de som gikk på fattigkassa merke at de ikke var helt verdige samfunnsmedlemmer. Vi har tidligere vært inne på at både Fåberg og Lillehammer kommune etter hvert mente at de som fikk fattigstøtte burde arbeide for den. For arbeidere som helt ufrivillig var blitt arbeidsløse ble dette oppfattet som en nedverdigende stigmatisering. Og i 1931 vedtok Bondepartiregjeringa at arbeidsløse som fikk støtte av fattigkassa ikke lenger skulle ha rett til å sitte i kommunestyret. Ikke bare mistet arbeiderne sitt utkomme, de mistet også sine borgerrettigheter. Dette vedtaket rammet sjølsagt mange representanter fra arbeiderpartiene.

”Jeg har aldri fått fisk på kort!”

Opp i all denne elendigheten var det en støtte i at arbeidsløse lillehamringer og fåberginger var såpass nære naturens eget spisskammer. Bærplukking, fiske og jakt kunne gi gode tilskudd til husholdningen. Tilgangen på skogsfugl og småvilt var god på begynnelsen av 30-tallet. Men for de fleste var nok fisket viktigst. Og i de harde nødsåra føltes kanskje heller ikke behovet for å følge lover og regler så veldig sterkt. Kanskje kunne noen til å med føle litt glede ved å ta seg til rette? I alle fall fisket Georg Larsen hvor han ville – og når han ville. Når fiskeoppsynet kom og spurte om han hadde kort var hans lakoniske svar: ”Nei, jeg har aldri fått fisk på kort.”