For dem som ikke klarte seg sjøl fantes fattigkassa.  Fattigvesenet hadde helt siden den første fattigloven fra 1845 vært kommunenes oppgave. Det kom nye fattiglover både i 1863 og i 1900 uten de helt store endringene. Først i 1963 ble fattigloven erstattet av den nye loven om sosial omsorg. Fattigkassa ble da kastet på historiens skraphaug.

I mellomkrigstida økte presset på fattigkassa. Sjøl om det var et mål for kommunene å få flest mulig grupper ut av fattigkasse, var arbeidsløshet i masseomfang et problem ingen kommuner var forberedt på å møte. Tallet på personer som fikk fattighjelp i Norge steg fra 56 000 i 1920 til en topp på 158 000 i 1935. Faktisk fikk hver femte husholdning fattighjelp dette året.

Alternativer til fattigkassa?

De fleste syntes det var en skam å ”legge seg på kassa.” Det fortelles om folk som snek seg gjennom skogen på vei til fattigforstanderen ved å gå igjennom skogen. Lillehammer og Fåberg hadde tidlig forsøkt alternativer til den ofte nedverdigende fattigkassa (den var også en belastning på slunkne kommunebudsjetter), blant annet ved i 1918 å innføre kommunal alderstrygd. I 1924, i et lite pusterom i krisa, klarte også arbeiderdemokratene i Fåberg herredsstyre å få igjennom en invalide- og enkepensjon - den siste gradert etter antall barn. Pensjonene var små, men betød allikevel en mulighet for flere til å klare seg utenom fattigkassa.

Barn på anbud

Men, som nevnt, mange var likevel fortsatt henvist til fattigkassa og dens tiltak. Ett av tiltakene var bortsetting av barn på ”anbud”. Siden det i Fåberg ikke fantes noe barnehjem, som i Lillehammer, måtte dette tiltaket brukes rett ofte. I 1930 var det hele 25 bortsatte barn mellom 5 og 15 år fordelt på de ulike grendene i bygda. ”Prisen” varierte fra 240 kroner til 480 kroner året, men de fleste lå på rundt 300 kroner. De utgjorde ingen stor byrde for fattigkassa.  Det var først med krisa og arbeidsløsheten at fattigkassas budsjett svulmet opp, fra ca. 50 000 kroner i 1918 til over 115 000 kroner i 1933.

Arbeid eller fattigkasse?

Hvor stor andel av  fattigkasse-støttede utgjorde de arbeidsløse? På et møte i Fåberg herredsstyre i 1925 ble tallet oppgitt til 79. Men medlemmene i herredsstyret var usikre på tallet. Noen kunne ha fått tilbud på arbeid til så lite som 70 øre timen, og da heller valgt fattigstøtte. For hva var poenget med å jobbe når en ikke kunne tjene til livets opphold? For lønningene for en del jord- og skogsarbeid var trykket så langt ned at det ble oppfattet som meningsløst å ta slike jobber. Men for bøndene var det greitt med god tilgang på arbeidskraft og rimelige lønner. En kunne få ”solide voksne karer for 60-80 kroner måneden og kost og logi” het det i Gudbrandsdølen i 1921. Men skulle en arbeider være villig til å selge seg til en hvilken som helst pris, bare for å unngå å øke tallet på arbeidsløse? Derfor ble det langt vanskeligere å få klare tall på arbeidsløse i Fåberg enn i Lillehammer.  For hvordan skulle skillelinjene trekkes når voksne menn arbeidet på gårdene for kosten og en krone dagen?

Press på fattigkassa i Fåberg

Og tallet på de som måtte få hjelp av fattigkassa økte også jevnt og trutt i Fåberg. I 1926 var det 168 ”hovedpersoner” som ble understøttet. Disse var jordarbeidere, skogsarbeidere, anleggsarbeidere og noen håndverkere. I 1928 var tallet økt til 261. Da var også et par husmenn og småbrukere med i oversikten, i tillegg til et par tjenestejenter. Vi aner slik et samfunn der mulighetene for å finne seg et utkomme stadig ble vanskeligere. I 1932 var tallet på fattighjelpsmottakere 271 personer. Og mange var lengre på fattighjelp. Slik kom fattigkassa under et stadig sterkere økonomisk press.

Det merket også de som var  henvist dit.  Ei ung jente som hadde fått støtte et år hun gikk syk, hadde i 1927 søkt om et par sko. Men nå ble hun regnet som frisk, og måtte prøve å klare seg selv. ”Det er et skrik fra alle kanter at fattigutgiftene skal nedover, hvorfor vi har fundet ikke å kunne gå med på å forsyne hende med de forlangte sko,” skrev Fåberg fattigstyre i sin begrunnelse for avslaget.

Verdige og uverdige trengende

Et skriv fra Fåberg fattigstyre fra 1929 slo fast at forholdene var i ferd med å bli svært vanskelige: ”Slik som stillingen nå er, truer forsorgsutgiftene rent ut sagt med å kjøre kommunen overende.” Dessuten kunne fattighjelp virke moralsk nedbrytende: ”At friske og arbeidsføre folk blir henvist til forsorgsvesenet, virker nedbrytende på dem selv og deres barn, og er ofte til forargelse for andre som strever hvad de kan for å klare sig selv.” Skrivet munnet ut i et forslag om å skille ut de arbeidsføre på en egen budsjettpost. De var jo egentlig ikke ”verdige” fattige. Og det skulle opprettes en ny stilling som forsorgsforstander for å kontrollere det hele. Målet måtte sjølsagt være at de arbeidsløse i størst mulig utstrekning skulle arbeide for de pengene de fikk.

Å skille mellom de verdig trengende og de uverdig trengende var ingen ny tanke. Den er heller ikke forlatt i dagens velferdsdebatt. Det er vel egentlig arbeidslinja som stadig dukker opp i litt ulike former. Så kan en sukke: om nå verden hadde vært så enkel!