Heller ikke fåbergingene møtte krisa tafatte med hendene i fanget. Noen møtte krisa ved å vri produksjonen over på nye felter. Et slikt felt var pelsdyrnæringa. Det kan være nyttig å vite at denne i dag av mange utskjelte næringa ble viktig for bygde-Norge i den vanskelige mellomkrigstida.

Pelsdyrnæring i vekst

Pelsdyrnæringa ble virkelig ei vekstnæring under krisetida.  Det var en risikofylt næring, men med muligheter for fortjeneste for dem som våget. I løpet av 30-tallet ble Norge den største pelsdyrprodusenten i verden.Landet sto faktisk for en tredjedel av hele verdensproduksjonen i 1937. Konkurransefordelen lå først og fremst i driftsformen.  I Norge ble nemlig pelsdyrnæringa drevet som deler av familiebruk og i kombinasjon med gårdsdrift; ikke som store farmer som i mange andre land. Den viste hvor fleksibelt og tilpasningsdyktig det tradisjonelle familiebruket var - så lenge gjelda ikke var altfor stor.

Også i Fåberg var det mange som satte i gang med pelsdyrproduksjon. I 1925, da paripolitikken var i ferd med å skru kriseskrua fast for alvor, anskaffet Harald Schou seg et par sølvrever. Samme høst startet Per Svarstad med det samme. I 1929 ble Gudbrandsdal og Mjøsdistriktets sølvrevavlslag stiftet. Og samme år ble den første sølvrevutstillinga holdt på Smestadmoen. Etter hvert ble pelsdyravl ei viktig næring i bygda. I 1936 var det 71 pelsdyrgårder med 4806 dyr i Fåberg.

Frukt, høns og geit

Fruktdyrking var et annet område mange prøvde seg på. Tallet på frukttrær økte raskt fra 4000 i 1917 til over 7000 i 1929, og over 11 000 i 1939. De samme årene økte antallet høns fra 5300 i 1917 til 7500 i 1929 og 10300 i 1939. Dette var en omlegging mot nye markeder skapt av nye forbruksmønstre. Men det kunne også være større muligheter i mer tradisjonelle ”produkter.” I alle fall ble det et kraftig oppsving i geiteholdet i Fåberg, fra under 300 i 1915 til over 800 i 1929. Og geitost spilte en økende rolle i osteproduksjonen til Lillehammer meieri.

Men hvordan løse lønnsomhetskrisa?

Nye produkter monnet likevel lite når prisene på hovedproduktene stadig sank.  Og hovedproduktene stammet fra kua: melk og kjøtt. Utfordringene ble derfor å få kontroll over prisene og markedet Den onde sirkelen der hver bonde prøvde å produsere seg ut av krisa - og slik bidro til ytterligere overproduksjon - måtte brytes. Samvirke var løsningen.  Også historia om landbrukssamvirket er nyttig og viktig kunnskap å ha med seg når den politiske høyresida i Norge i dag kjører hardt mot landbrukssamvirket.

Omsetningslov og samvirke

Fra begynnelsen av 1930-talet fikk meieriene myndighet til å regulere produksjon og marked.  Avgift lagt på omsetninga gjorde at bøndene fikk det samme for melka om de solgte direkte til byene, eller foredla meiriprodukter. Våren 1930 ble det etablert en felles melkesentral for alle Østlands-fylkene, med unntak av Telemark (Østlandets Melkecentral). Alt året før hadde Lillehammer meieri meldt seg inn i Norske Meieriers Eksportlag.  Og tallet på andelseiere i meieriet var blitt kraftig utvidet. Omsetningsloven av 1930 (revidert og utvidet i 1936) bidro til at også ikke-andelseiere fant det lønnsomt å levere melka til meieriet.  Fra 1925 hadde prisene på melk rast nedover også i Lillehammer. I alle fall fra 1933 var denne utviklinga definitivt brutt.

Ikke alle var like glade for dette. For dem som hadde solgt melk direkte til byene, ble det bare en ekstra utgift. Dessuten brøt det med forestillingen om den frie og sjølstendige bonden. Melkesentralenes rett til å kreve inn avgift av alle var imidlertid stadfestet i Høyesterett. Fåbergs ordfører Nils Christiansen nektet. Det kostet ham ei ku på tvangsauksjon.

Også innenfor andre næringsgreiner slo produsentene seg sammen for å få større kontroll over produksjon og omsetning.  I 1929 kom Norske Eggsentraler i stand, i 1931 ble Norsk Kjøtt- og Fleskesentral (i dag er begge deler av Nortura-konsernet). Etableringen av Mjøsen Salgsforening fra 1929 førte til større markedsmakt for skogeierne enn de hadde i de tidligere bygdevise fellessalgene. Salgsforeninga ga større kontroll overfor kjøperne, ikke minst ved at en slapp avhengigheten av forskuddsbetaling.

Vellykte håndverkere

Men noen bygdefolk fant løsninger utenom jordbruket. Fåberg hadde rike håndverkstradisjoner. To som lyktes på dette området, var brødrene Sveum på småbruket Smedsrudstuen. I 1931 fikk den eldste broren, Einar, bygget opp en smie på gården for de to yngre brødrene sine, Ivar og Erling. Han hadde sjøl gått i smedlære; nå ble han deres læremester. Snart var de flinke kunsthåndverkere som fikk god avsetning på produktene sine, også i de verste kriseåra. Med basis i småbruket og smia klarte de seg gjennom kriseåra uten hjelp - på tross av arbeidsløshet og tuberkulose.  Så hadde de også et bedre fundament enn mange andre. Faren, som eide småbruket, var aldri arbeidsløs. I de vanskelige 30-åra hadde han jobb i Statens vegvesen.

Likevel: mange sleit tungt

Men en slik kombinasjon av et godt utgangspunkt og spesiell dyktighet var sjelden. De alvorligste problemene på bygda, gjeldskrise, arbeidsløshet og tvangsauksjoner, var ikke løst. Mange sleit tungt og klarte ikke å få endene til å møtes. De trengte hjelp.