Kvinnene var aktive i avholdsforeninger og de var aktive i misjonsforeninger. Men i stor grad drev de her på mennenes premisser. 

Først med den politiske kampen for kvinnenes rettigheter på slutten av 1800-tallet vokste  det også fram foreninger for kvinner og med kvinner. Et merkeår i kvinnekampen var 1884 med dannelsen av Norsk kvinnesaksforening. Året etter stiftet Gina Krog Kvinnestemmerettsforeningen. En liten lokal seier fikk kvinnekampen på Lillehammer i 1886 da den høyere skole måtte åpne dørene for kvinnelige elever.

De første kvinner i bystyret

Da alminnelig stemmerett ble innført for menn i 1898 og ikke for kvinner, ble Landskvinnestemmerettsforeningen dannet. Denne fikk i 1901 sin lokale avlegger i Lillehammer Kvinnestemmerettsforening. Kvinnekampen var dermed for alvor ført inn i den lokale politiske striden på Lillehammer. Foreningen tok ikke bare opp stemmerettsaken, men også spørsmålet om likestilling i statlige stillinger, lik lønn for likt arbeid osv. Samme året som denne foreningen ble dannet hadde kvinnene vunnet en liten seier ved at kvinner med en viss inntekt for første gang kunne stemme ved lokalvalg. Dette førte de to første kvinner inn i bystyret ved kommunevalget året etter. De to var Karoline Skar og Marith Tande. Begge representerte Høyre. Ved valget i 1909 kom Gina Borchgrevink inn som bystyrerepresentant for Frisinnede Venstre. Og i 1914 kom Thea Rosenvinge inn i Lillehammer bystyre som den første kvinne fra Arbeiderpartiet.

Kvinneforeninger

De reine kvinneforeningene i distriktet var oftest foreninger med klart ideelle formål. En av de mer framtredende kvinner på Lillehammer var den ovenfor nevnte Marith Tande. Hun fikk alt i 1885, 32 år gammel, handelsborgerskap i Lillehammer. Hun drev en kortevareforretning. I 1890 stifte hun Kristelig forening av unge kvinner (K. F. U. K.). Tande og denne foreningen var drivkraften bak ”Søndagshjemmet” i Skolegata. Foreningen hadde møter her, men det var også et tilholdssted for unge kvinner, samt et hjem for eldre kvinner uten midler til å greie seg sjøl. Folketellingen i 1900 viser at det da bodde 13 kvinner på Søndagshjemmet: bestyrerinnen, en menighetsdiakonisse, fire arbeidersker, en butikkjomfru, tre syersker, en oppvarterske, en rentenist, og en enke som var pensjonist. Bortsett fra enken var alle ugifte.

 

En kvinnebevegelse som fortsatt i dag driver svært aktivt med stor oppslutning og stor gjennomslagskraft er sanitetsforeningene. Lillehammer Sanitetsforening ble startet i 1898. Av en eller annen grunn var den første formannen en mann, doktor Bjarne Arentz. Og han var formann helt til sin død i 1914. Den sterke ”kvinne” og den åpenbare lederskikkelse i foreningen var imidlertid Margrethe Grundtvig.

 

Tuberkulosehjemmet

Særlig ble kampen mot tuberkulosen en av sanitetsforeningens merkesaker. Foreningen gikk allerede i 1901 i gang med å samle inn penger til et tuberkulosefond som skulle brukes til å bygge et eget pleiehjem for de tuberkuløse. Frykten for smitte var imidlertid stor nok til at den planen møtte mye motstand. ”Sanitetsforeningen vil ødelegge Lillehammers renommé som turistby for all fremtid.” het det i et firespalters oppslag i en av byens aviser.

Kommunen vedtok likevel å gi foreningen gratis tomt i Hammershagen. Tomta lå utenfor bygrensa. Og her kunne Tuberkulosehjemmet innvies i april 1915. Margrethe Grundtvig og Lillehammer Sanitetsforening hadde på denne måten gjort en innsats det sto stor respekt av.

Gina Borchgrevink

For å skape et nettverk for foreninger drevet av kvinner ble Norske Kvinners Nasjonalråd stifte i 1904.  I 1911 fikk denne sin lokale avdeling på Lillehammer. Den første formann i det nystiftede Lillehammer kvinneråd var Gina Borchgrevink, nok den mest markante og kraftfulle kvinnen i Lillehammer i det nye hundreårets begynnelse.

Gina Borchgrevink kom til Lillehammer i 1902 sammen med mann og to små barn. Mannen var skogforvalter for Sør-Gudbrandsdal.  Gina Borchgrevinks hovedengasjement var nok i dyrebeskyttelsessaken, der hun var aktiv i dyrebeskyttelsesforeningen i byen, i distriktet og i landsforeningen. Hun var også opptatt av omsetningen av landbruksvarer, og det var hennes fortjeneste at torghandelen kom i gang i 1907. Og i 1909 ble hun altså medlem av bystyret for frisinnede Venstre.

Hennes dagbøker gir et fascinerende inntrykk av en kvinne med en masse energi. Hun strikker og syr, hun holder foredrag, hun er mye på reise også i utlandet. Og hun er opptatt av å forløse kreftene i andre kvinner for å bruke disse for å hjelpe andre mennesker

Kvinner som Marith Tande og Gina Borchgrevink var sterke og uredde kvinner som brøytet ny mark for seinere generasjoner. Men den som tror at marka nå er ferdigpløyd, tar skammelig feil. Sjøl i vårt land, som er ett av de mest likestilte i verden, er det fortsatt behov for slike kvinner.