Malere som Collett, Erichsen og Jorde kan gjerne kalles ”den første generasjon lillehammermalere.” Noen år etter århundreskiftet kom det ei ny gruppe yngre malere til Lillehammer. Disse kan vi da kalle ”annen generasjon lillehammermalere”. At det allerede fantes et kunstnermiljø på Lillehammer, var sjølsagt en viktig grunn til at disse kom.

Einar Sandberg og Henrik Sørensen

To av de mest sentrale malerne i denne gruppa var Henrik Sørensen og Einar Sandberg. Disse to hadde truffet hverandre på den berømte Zahrtmanns malerskole i København. De ble nære venner, et vennskap som skulle vare livet ut. I juni 1907 reiste disse to til Lillehammer og slo seg ned på niordre Langseth. ”Lige ved hos os bor Lars Jorde,” forteller Sandberg, ” og han er vi daglig sammen med. Så har vi Lillehammer ca 20. min herfra, og der har vi alt bekjendte. Her er vidunderlig vakkert, friskt og deilig.” Sandberg forteller i et seinere brev at det er kommet enda flere malere til Lillehammer, ”så her bliver nu en hel koloni. Vi maler og strever om dagen etter bedste evne, og om aftenen morer vi oss sammen på forskjellig vis.”

Og mer moro ble det!

Kallykja- sommeren

Neste sommer, sommeren 1908, leide Sørensen og Sandberg husmannsplassen Kallykja, en falleferdig husmannsplass under garden Midtre Langseth. Her ble de boende flere somre, og her fikk de besøk av mange malervenner. Rykter gikk om det spesielle livet på Kallykja. Malerne levde av sopp, gresshopper og vill honning, trodde folk (og kanskje var det noe i det).  Og her festet de gjennom de lyse sommernetter. Det kunne gå livlig for seg. Det fortelles at de kunne finne på å marsjere gjennom skogen ned til Langseth hotell splitter nakne. Men det var gjerne andre kunstnere som var gjester der og som nok hadde stor toleranse for den slags påfunn.

Men først og fremst malte de. Og på Kallykja malte både Sørensen og Sandberg noen av sine fineste bilder, som Sandbergs ”Såmannen” og Sørensens ”Svartbekken.” Dette maleriet hentyder til morderen Kristoffer Svartbekken. Han var den siste i Norge som ble halshogd. Det skjedd i 1876 på Ekromsstormyra i Løiten almenning. Så mange som 3000 personer var på myra for å få med seg denne makabre begivenheten! Modellen til Sørensens maleri var en lokal original som het Johan Fredrik Steinbakken. Steinbakken bodde langt til skogs utenfor Lillehammer.  Sørensen brukte Steinbakken som modell til flere bilder. Han beskrev han slik: ”han bor nemlig langt til skogs rent alene og har til tider besøk av ”svartfolk med rare fakter” og disse tar for hver gang med sig lidt av hans vett og det som blir igjen, tar nok snart skogen.”

Einar Sandberg ble boende fast på Lillehammer fra 1914. Fastboende i byen ble ikke Sørensen, men var stadig på besøk for å besøke sin gode venn, men også for å oppleve skogstraktene rundt Lillehammer. Store skogbeundrere var de begge to, hevder Rønning Johannesen i sin bok om Lillehammermalerne.

Hvorfor kom ”Lillehammermalerne” til Lillehammer?

Noen kom av nøyaktig de samme grunnene som trakk andre til byen. Collett kom hit fordi den tørre og reine lufta var god for giktplagene hans. Sørensen kom hit første gang i 1899 til Langseth Sanatorium som rekonvalesent etter lungesykdommen pleuritt. Men som vi har sett, var det også naturen og lyset som dro dem til Lillehammer. Dessuten var det viktig at jernbanen gikk til Lillehammer. Det var lett å komme til byen og det var lett å reise fra byen. Ikke minst viktig var det siste, siden de fleste av malerne reiste mye og ofte, særlig til utlandet.

Men de ikke bare kom. De ble også. De kunne sikkert virke som en aparte gruppe både i klesstil og oppførsel, og de drev stadig med ståk og spillopper som nok kunne tøye grenser ganske langt. Men byen tok forbausende godt i mot dem. Slik karakteriserte Sørensen byens omfavnelse av malerne: ”Det er ikke så godt at være ukjendt, ung og atpå kunstner og komme til en fremmed by. Her i byen var det et præ, det at være ”tå desse målerom”, det gir kredit i Storgata.”

Byens kjøpmannsstand har i andre sammenhenger blitt framstilt som noe trangsynt og konservativ. Noen av dem var det. Men det fantes også radikale, opplyste og kulturelt bevisste personer blant kjøpmennene. Lunde-familien og Fagstad-familien var eksempler på det siste.

Einar Lunde

Og svært viktig var Einar Lunde. Som Thorstein Lundes sønn var han flasket opp på kunst og kultur. I barndomshjemmet ruslet mange av tidas kjente navn ut og inn. Bjørnsterne Bjørnson var en nær venn av familien. Sjøl hadde Einar Lunde evner både som skuespiller, dikter og maler, men det var kjøpmann etter faren han ble. Med sin bakgrunn kom han snart i god kontakt med malerne. Særlig ble han god venn med Henrik Sørensen.

På flere måter ble Lunde-familien viktig for malerne. Hos Einar og Marie Lunde kunne fattige og pengelens malere få mat og drikke. Lunde støttet kunstnerne direkte ved å kjøpe bilder eller ved på bytte bilder mot varer som klær. På denne måten bygde han etter hvert opp en anselig malerisamling, som seinere kom til å danne grunnstammen i Lillehammer bys malerisamling. Men det var ikke bare den materielle støtten fra Einar Lunde som var viktig for malerne. Som en av de rike og sentrale kjøpmenn i byen bidro hans aksept til å gi kunstnerne legitimitet i byen.