Vi har flere ganger i denne spalten fortalt at Lillehammer i åra rundt 1900 framstår som en moderne by. Jernbane og elektrisitet, industri og moderne handel bidro til dette. Ei gruppe som nøt godt av denne utviklingen, i hvert fall i den første ”moderniseringsfasen”, var håndverkerne, særlig i bygningsbransjen. Byggeboom
For det ble bygget mye på Lillehammer i denne tida; en kan nesten kalle det en ”byggeboom”. Og det var ikke bare industribygg, kraftstasjoner og praktbygg som Banken som ble bygd, men også svært mange boliger. Byggeboomen startet for alvor da det ble klart at byen skulle få jernbane.  Beslutningen om ”jernbaneanlægget” hadde allerede ført til ”ikke ubetydelige forandringer” skrev avisen Framgang i 1892. Blant annet ”bygges der nu som aldrig tilforn på Lillehammer. Det er nesten ikke længe siden, at der grodde mose næsten på hvert tag i byen; nu derimod er der friske tag og nye husvægge at se til alle kanter, samt nye tvergader. En mængde nye huse er skudt op, tomter udsat og nye gårde under opførelse.”

Byen utvidet seg og det oppsto et ”byggebelte” sør og nord for byen. På denne måten fikk bygningsarbeidere, snekkere, tømmermenn og andre håndverkere gode sysselsettingsmuligheter. Det vokste også fram større snekkerbedrifter,
En slik bedrift var bygningsfirmaet til Lars Grønvold. Denne veldresokningen slo seg ned på Lillehammer i 1907 etter å vært omreisende gesell i bygningsfaget i flere år. Han nøt godt av den økte byggevirksomheten fra 1906, ansatte en del håndverkere og fikk sitt første store oppdrag i 1914, Anne Mouruds husmorskole. Seinere ble Grønvold et stort entreprenørfirma.

Typografene
Et annet viktig håndverk var typograffaget, viktig blant annet fordi typografene var pionerer når det gjaldt faglig og politisk organisering. Det var typografene som i 1894 startet Lillehammers første sosialistiske fagforening. I alt sysselsatte byens to trykkerier èn faktor, seks svenner og to læregutter.

Håndverkere var også kjøpmenn
For øvrig var det typisk for mange av de nye håndverksmesterne at de drev butikkutsalg. Her var gullsmed Johan Frisenberg en av pionerene. Denne dansken som skulle bli så aktiv byens sosilae og politiske liv,startet sin gullsmedforretning så tidlig som i 1869. Men rundt århundreskiftet var det flere som både drev handel og håndverk. En av disse var bakermester Iver Kristoffer Mæhlum som startet sin virksomhet i 1904. Et annet bakeriutsalg var hos bakermester Gudbrand Lunde, men han hadde hatt borgerskap helt siden 1863. Begge disse bedriftene eksisterer fortsatt på Lillehammer.

Mange skomakere og skreddere
Skomakere og skreddere var det mange av. Folketellingen av 1900 nevner 6 skomakermestere med svenner og lærlinger. I tillegg drev 7 aleine. Skomakerne holdt helst til i Elvegata. Dette var ”skomakergata” i byen. 7 omtales i folketellingen som skreddermestere, 4 som bare skreddere. Så mange var det i disse to bransjene at en kan snakke om overetablering. Konkurransen var hard disse håndverkerne i mellom. Dessuten fikk de etter hvert en tøff utfordring fra kjøpmennene som solgte fabrikkproduserte sko og fabrikkproduserte klær. Det var vel derfor ikke uten grunn at det i 1900 var to skreddere og to skomakere på fattigkassa.

Ellers fantes det sjølsagt mange smeder (mange arbeidet på Mesna Bruk),diverse garvere, pølsemakere, buntmakere og urmakere. Den ene av byens to urmakermestere var Petter Nilssen, sønn av skomaker Mathias Nilsen i Elvegata, en svært så kunnskapshungrig skomaker som bl.a. var levende opptatt av Vonheim-miljøet.  Farens politiske og kulturelle engasjement gikk i arv til sønnene. Etter kommunevalget i 1902 kom Petter inn i bystyret som den første sosialisten i denne tidligere så borgerlige forsamlingen. Broren Magnus ble stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet fra 1906 og seinere visepresident på tinget.

Håndverk: fortsatt en sentral posisjon
På sikt var håndverkerne truet av industrialiseringen. Men folketellingen i 1920 viser at ennå var håndverket minst like viktig i byens næringsliv som industrien. Det var faktisk hele 460 håndverkere i byen. Bare fire av disse var kvinner.  Syerskene var jo egentlig også håndverkere, men siden de var kvinner ble de ikke funnet verdige til denne betegnelsen, og ble derfor plassert i kategorien ”industriarbeidere”.  Og håndverkernes økonomiske stilling og sosiale status hadde forbedret seg sterkt i tida etter århundreskiftet. Urmaker Petter Nilssen beskrev det slik i 1927:
”Fortidens forsakte, nesten ydmyge og tungt arbeidende håndverkertype, som var takknemlig for en bestilling, der ofte ga en tarvelig daglønn om arbeidsdagen strakk sig fra 6 om morgen til 12 natt, født, oppdratt og levet i tarvelighet i føde, bolig og klær, kikkende ikke misunnelig, men nærmest beundrende op til sin medborger kjøpmannen, denne håndverkertypen hører nu fortiden til. Håndverkeren er rykket op i rekke med kjøpmannen, om ikke i inntekt og formue, saa dog som borger og menneske.”