Jernbane- og kommunikasjonsutbyggingen førte til en ny form for tettsteder eller småbyer i Norge: stasjonsbyene. Fåberg fikk sin stasjonsby da det ble anlagt jernbanestasjon ved Brunlaug i 1894.

Hvorfor jernbanestasjon ved Brunlaug?

Grunnen til at Fåberg stasjon ble anlagt ved Brunlaug var åpenbar: fra Brunlaug gikk det bru over Lågen og vei videre til Gausdal. Med jernbanen fikk dette gamle trafikknutepunktet ved Brunlaug bru ei ny tid. Det betydde også slutten for de tradisjonsrike gardene Brunlaug og Skinstakrud. Gjennom over 100 år hadde disse gardene vært eid av klokkerfamilien Bjørnsgaard.

Brunlaug og Skinstakrud blir parsellert

Anders Bjørnsgaard het brukeren i 1890-årene. Han så raskt de mulighetene jernbanen og stasjonen ga. Han forsøkte først å selge. I salgsannonsen vinteren 1893 ble gardene presentert som en samlet eiendom som ”gjennemskjæres af en chaussé samt af Hamar-Selbanen med jernbanestation på eiendommens grund.”  Garden hadde 5 husmannsplasser, god seter, 9 skogteiger samt ”Laugens rigeste hunderørret-, sok-, og lagesildfiske.”

Av en eller annen grunn fikk Bjørnsgaard ikke solgt. I stedet begynte han å opptrå som en riktig moderne kapitalist. Han opprettet et aksjeselskap som han kalte”Bronlaag”, og solgte så de to gardene sine til dette selskapet, mens han og broren Erik ordnet seg gode føderådsordninger på Skinstakrud og Brunlaug. Deretter solgte han i 1898 aksjeselskapet videre til investorer fra Vest-Oppland.

Gjennom denne prosessen skjedde det stadig fradelinger av mindre parseller fra de to gardene. Ved århundreskiftet var 16 parseller skilt ut rundt stasjonsområdet og mange bebygd. Et tettsted var i ferd med å vokse fram. Mange av dem som slo seg ned her var håndverkere som ville ha sine verksteder tett ved stasjonen.

Ludvig Olsen og Skarpsno

En av dem som fikk leid en parsell i 1895, var Ludvig Olsen. Parsellen fikk navnet Skarpsno.  Her bygde han et flott sveitserhus med en moderne butikk i første etasje og leilighet i andre. Bygningen står der fortsatt den dag i dag.  I en periode hadde han kafé i den ene enden av huset. Han satte også i gang en privatskole for barn som skulle forberede seg til skolegang på den høyere skolen i byen.

Mathisens hotell- og vognmannsvirksomhet

Men den som særlig bidro til å utvikle ”stasjonsbyen” Fåberg var Hans Mathisen. I 1895 fikk han en parsell som ble kalt Solheim. Hans Mathisen var vognmann og bygde en skysstasjon på Solheim. Sammen med Ludvig Olsen fikk han en annen parsell som ble kalt Elverhøi. To år seinere sto det et et nytt og moderne hotell på denne tomta, Brunlaug hotell.

Både vognmannsdrifta og hotellet gikk så godt at Mathisen kunne satse enda større. Brunlaug hotell ble utvidet i 1901. I tillegg bygde han også Rosenlund hotell ved Smestadmoen og Follebu hotell. Og snart hadde han opptil 50 hester i sving i vognmannsvirksomheten sin. Bare noen få år etter århundreskiftet gikk han over til biler og startet H. Mathisens Bilforretning.

De første bilene i Fåberg

Det var ikke bare enkelt å begynne med biler. Mistroen til dette nye var stor. I 1908 vedtok Fåberg herredsstyre å innskrenke bruken av automobiler som ikke gikk faste ruter, til to dager i uken. Mange i herredsstyre mente faktisk at biltrafikken var av svært liten betydning og at det ville ødelegge den alminnelige ferdsel å slippe dem til på veiene. Og om ikke herredsstyremedlemmene la hindre i veien, var det nok av andre hindre. En sjåfør som trafikkerte den første faste bilruta mellom Fåberg og Gausdal fortalte fra en tur i april 1912: ”På den 11 km lange turen måtet jeg stoppe 53 ganger og leie forbi over 60 hester, og det til dels viltre hester. Jeg var helt gjennomblaut av svette da jeg kom fram til Follebu.”

Livlig rundt stasjonen

Stasjonsområdet rundt Fåberg stasjon utviklet seg altså til en typisk stasjonsby. Da den første jernbanestasjonen brant i 1909, ble det bygget en ny stasjonsbygning i naturstein. Stedet så ut til å ha framtida for seg. Det var mye trafikk på Fåberg stasjon både av folk og gods.  Forbindelsen til Gausdal og til Jørstadmoen sørget for det. At det virkelig kunne være livlig og folksomt rundt Fåberg stasjon forteller denne rapporten fra kvegmarkedet i 1912:” Kuske og sjåfører praiet de reisende uden nogen som helst undselighet . Der var langs veiene opover til moen (dvs. Jørstadmoen) en sterk færdsel. Kjørende, syklende, spaserende mænd og koner som slæbte på kjør, der nu og da slet sig løs og rautet av rædsel, når en automobil suste forbi.”

Men bare en liten stasjonsby

Men Fåberg stasjon ble aldri mer enn en liten stasjonsby. Den maktet ikke å ta opp konkurransen med storebror Lillehammer. Fåbergingene sjøl oppfattet det vel stort sett også slik. I alle fall dro de til Lillehammer når de skulle i banken, enten de nå skulle i Fåberg Sparebank eller Lillehammer Sparebank