Fåberg var ei jordbruksbygd. Det fantes sjølsagt en del mindre industri i bygda, blant annet en del sagbruksvirksomhet. Men i hovedsak kan en si at Fåbergs industrielle senter var i og omkring Lillehammer.

. De fleste av Fåbergs industriarbeidere arbeidet i Lillehammerindustrien. Og en del av den industrien som vanligvis knyttes til Lillehammer, lå jo faktisk i Fåberg. Det gjaldt blant annet Lillehammer dampsag. Det var imidlertid én industribedrift som ikke passet inn i dette bildet. Det var Rustad skifabrikk, Norges og kanskje verdens eldste skifabrikk. 

Simen Rustad
Simen Rustad var bedriftens grunnlegger. Han ble født på garden Rustad i 1858. Som 14-åring begynte han i 1872 å lage ski i et snekkerrom på garden. Skisporten var nå i sin spede begynnelse og Simen fikk avsetning på skiene sine. I 1880 fikk han tak i ei gammel stue på Kalvsveen, en husmannsplass under garden. Husmannsstua ble da skiverkstedet. Denne lå kloss inntil Rustadbekken. Bekken sørget for trekkraft til maskinene og skiftet følgelig navn til Verkstedbekken. Da vannføringen i Verksbekken av og til ble litt for liten, fikk Siomen tak i en bensinmotor. Det var en framsynt anskaffelse på denne tida. Etter hvert investerte han i flere maskiner: sirkelsager, fresemaskiner osv.  Ved århundreskiftet var skifabrikken blitt en solid liten bedrift som også eksporterte ski til Sverige, Tyskland og Russland.

Ski laget av heltre
Til å begynne med brukte han furu, men seinere ask, importert fra Danmark og Tykskland. Skiene var i heltre, limte ski ble ikke vanlig før i 1930-åra (Splitkein). I 1900 kom det nye og harde treslaget fra USA, hickory, på markedet. Samme år laget Simen Rustad det første par hickoryski. Dette paret var dyrt. Det kostet 12 kroner, det tredobbelte av ei furuski. Snittlønna for en industriarbeider på Lillehammer var da 500 kroner året.

Flytting til FÃ¥berg stasjon i 1906
I 1902 flytte Simen Rustad skifabrikken til Huse gard like i nærheten av Rustad. Produksjonen økte og han kom opp i en gjennomsnittlig produksjon på 1300 ski i året. Verkstedet ble for lite og transporten for tungvint. I 1906 flytte han derfor inn i nye lokaler på det nye tettstedet ved Fåberg stasjon. I 1916 ble bedriften betraktelig utvidet og 3-4 mann var sysselsatt.

Vanskelige mellomkrigsår
Simen Rustad døde i 1925. Hans enke, Petra, og den unge sønnen Johan tok over, men de økonomiske kriseåra i mellomkrigstida gjorde det vanskelig å overleve. Gjennomsnittlig årsproduksjon var i 1920-åra nede i 300 par ski.

De fleste norske skifabrikker klarte seg imidlertid bra gjennom okkupasjonsåra, så også Rustad skifabrikk , ved å lage store mengder ski for tyskerne.

Vekstår etter krigen
Vekståra etter krigen var gode år for norske skifabrikker. Rustad skifabrikk utvidet sterkt med et stort nybygg i 1962. Da produserte bedriften 10 000 par ski i året og gikk samtidig over til mer spesialisert produksjon (i hovedsak turski og turlangrennski). Mer og mer av produksjonen ble også eksportert. Og etter hvert ble USA og Canada de viktigste markedene

Slutt i 1980. Offer for glassfiberrevolusjonen
I 1980 måtte denne tradisjonsrike skifabrikken kaste inn årene – som så mange andre norske skifabrikker på denne tida. Hvorfor? Det var to grunner til dette. For det første ble det stor overproduksjon av ski på verdensbasis som presset prisene. For det andre kom glassfiberrevolusjonen.  Denne ble for alvor synlig under VM i Falun i 1974. På dette området var mellom-europeerne ledende. Verken prismessig eller teknologisk kunne de norske skifabrikkene konkurrere.

Da Rustad stoppet sin produksjon hadde fabrikken produsert 327 412 par ski.