Kraften som lå i strykene i Mesnaelva var avgjørende for at Lillehammer i 1827 ble den første byen ved Mjøsa.  Lillehammer var derfor tenkt som en industriby.  Slik ble det ikke – i hvert fall ikke i første omgang.

Den første industrien i 1850-åra

Først i 1850-åra kan en si at byen fikk noen industri av betydning. Men da opplevde Lillehammer en sterk vekst. I 1860 var nesten hele området langs elva fra Helvetesfossen nord for Mesnabrua og helt ned til Mesnaosen utbygd med fabrikker, møller, kverner og sagbruk. Mesnaelva hadde endelig blitt det den var tenkt å være da Lillehammer ble anlagt: ei elv som ga kraft til industrielle virksomheter

Mer industri fra 1890-åra: et industrisenter?

Jo da, Lillehammer var omkring 1860 på terskelen til å bli en industriby. Men det var nok først i tida etter at jernbanen kom til byen og fram mot første verdenskrig at industrien virkelig fikk fotfeste (slik som vi har beskrevet det i flere byhistorieartikler). Da Torbjørn Frølich sommeren 1918 ferierte på garden Breiset i Fåberg, funderte han over de store endringene som hadde skjedd på Lillehammer i løpet av den mannsalderen som hadde gått siden han sist oppholdt seg i byen.  Han hevdet faktisk at byen var blitt et industrisenter.”Ved siden af fremgangen inden forretningslivet har tillige industrien med storbruk taget sig mægtig op, så forventningen i så henseende ved byens anlæg mer og mer fyldestgjøres.”

Begrepet industrisenter kan alltids diskuteres, men at industriell virksomhet sysselsatte mange og bidro sterkt til byens og distriktets velstand i tida omkring 1914 er ganske opplagt.

Industrivegring hos byens overklasse

Det er derfor forunderlig at Gunnersen i sin byhistorie som kom ut i 1917 så å si ikke omtaler industrien. Og han hevder at Lillehammer verken har vært eller noen gang kommer til å bli noen industriby.

Gunnersen var langt fra alene om en slik holdning. I forbindelse med byens 100- års jubileum uttalte banksjef og tidligere ordfører Simen Fougner dette i et intervju i Aftenposten: ”Hva lever vi av på Lillehammer? Det er handel og turisttrafikk vi lever av, og en del fabrikkdrift da. Hvorfor er det ikke mer industri her? Det er ingen som ønsker det. Det er en alminnelig mening at vi bør fortsette at være en idylby. Det gjælder jo ikke at få byen stor, men at få den lykkelig.”

Som et ekko av Fougner lød den daværende ordføreren i byen, fylkeskasserer J. A. Svendsen:” I 1827 trodde man at Lillehammer skulle bli et industrisentrum. Vi hadde jo fossene. Men vi lå for langt fra sjøen. Så rekkefølgen i byens næringsveier er nu 100 år efter: handel, håndverk, turisttrafikk og industri til slutt. Forresten sørger vi jo ikke over at industrien kommer som nummer ”sjakk” som lillehammerguttene sier.”

Ubehaget ved industrien?

En kan ikke annet enn å forklare Gunnersens, Fougners og Svendsens mangel på evne til å se den industrien som faktisk var i distriktet, med at de var preget av borgerskapets tilbøyelighet til å lukke øynene for livets ”ubehagelige” realiteter. For industri var røyk og larm. Men den førte framfor alt med seg en arbeiderklasse som var radikal og som ble mer og mer høyrøstet og kampvillig. Alt dette var trusler mot borgerskapets og kjøpmannsklassens myte om idyllen på Lillehammer, der det var ”søndag hver dag.”

Det må også være et tankekors at de fleste av dem som satte i gang industriell virksomhet på denne tida kom utenfra. Mange kom fra Gjøvik. Kanskje det derfor var mye sant i påstanden til redaktør Johan Filseth i Gudbrandsdølen fra den 3.mars 1900:

”Det er sagt om de tre oplandsbyer, at Lillehammer har penge, men ingen mænd, Gjøvik mænd, men ingen penge, og at Hamar ikke har nogen av delene.”