I de gode årene før første verdenskrig (”den nye arbeidsdagen”) kom det til mange nye bedrifter i Lillehammer: Vi har tidligere omtalt Mesna Træsliberi. Her skal vi fortelle om tre andre nye bedrifter i byen, som alle fikk litt forskjellige skjebner.

Andresens koffertfabrikk

I 1903 ble det startet en koffert- og porteføljefabrikk som fikk navnet Andresens Koffertfabrikk (eller Aktieselskapet W. Andresen ). Grunnlegger og fabrikkeier var Waldemar Andersen som flyttet hit fra hovedstaden. Produksjonen foregikk først i Trønnesgården, men noe seinere flyttet bedriften inn i Arbeidersamfunnets tidligere gård i Kirkegata.  Etter hvert som folk reiste mer, ble behovet for reiseeffekter større, og bedriften gikk godt. Flere og flere måtte tilsettes. I 1915 jobbet det 40 arbeidere hos Aktieselskapet W. Andresen. Den var slik en av Lillehammers store bedrifter på denne tida.

Gudbrandsdølen hadde en velvillig reportasje om bedriften i 1908 med ingressen ”Lillehammer kommer seg”. Avisen skriver om produksjonen i den lyse salen i andre etasje i lokalene i Kirkegata: ”Det skjæres og syes, hamres og bankes, her lages kufferter, væsker, handsker, rypesække, pompadurer, portemonæer, m.m. ”

Koffertfabrikken slaktes

Men så døde Andresen plutselig i 1915. Barna hans var mindreårige og det var ingen til å ta over. Fabrikken ble derfor kjøpt opp av en konkurrent, Den Norske Reiseeffektfabrik. Denne slaktet Lillehammerbedriften og flyttet alt utstyret til sin egen bedrift i Halden. Et 40-talls arbeidere på Lillehammer ble på denne måten arbeidsløse. I følge Andresens sønn gjorde byens myndigheter ingenting for å beholde bedriften i byen.

Lillehammer Væveri

I 1908 ble det startet enda en tekstilfabrikk på Lillehammer. Nede på Øya begynte Lillehammer Væveri en forholdsvis beskjeden virksomhet med en håndfull arbeidere. To år seinere flyttet bedriften inn i de gamle lokalene til bomullsspinneriet ovenfor Mesnabrua, til da eid av Mesna Brug. Elektrisk kraft ble kjøpt fra kraftstasjonen til Lillehammer Brænderi og Bryggeri. Ved utgangen av 1915 hadde veveriet 29 ansatte, derav 25 kvinner.

Der også en utenbys mann som startet Lillehammer Væveri. Olav Sanne hadde fått solid teknisk utdanning hos en av pionerbedriftene innen tekstilindustrien i Norge, Knud Graahs Væveri i Christiania. Han drev Lillehammer veveri godt, så godt at bedriften først ble nedlagt i 1968. Den var slik ett av de veveriene som holdt ut lengst i konkurransen med utlendingene. Lillehammer-blåtøyet, som veveriet produserte, hadde et ry på seg for å være ekstra solid.

Olav Sanne ble en av de mange fra kjøpmanns- og håndverkerstanden som engasjerte seg aktivt i byens politiske liv. Han var blant annet ordfører for Høyre de tre siste årene før andre verdenskrig. Han døde i 1952.

P.T. Helleberg

P.T. Hellebergs Cykelfabrik og Reparasjonsverksted var et typisk produkt av den moderne tid. Det var det ganske nye framkomstmiddelet, sykkelen, som var grunnlaget for denne bedriften. Bedriften ble etter hvert den dominerende sports-  og sykkelforretningen i byen.

Petter T. Helleberg var opprinnelig fra Vestre Gausdal.  Som 20-åring emigrerte han til Amerika. Han kom tilbake etter noen få år, og må ha lagt seg opp en del penger. For i 1895 kjøpte han et hotell nordøst for Lilletorvet, som han kalte ”Petter Hellebergs private hotell” (seinere ble det Ormvolds hotell og deretter Britannia hotell). På slutten av 1890-tallet solgte han hotellet og etablerte seg i Breisethgården med en sportsforretning. Og det var her han så mulighetene i det nye framkomstmiddelet, sykkelen.  I 1890-åra begynte nemlig sykkelen, eller velocipeden, å bli et ganske utbredt framkomstmiddel. Et uttrykk for dette var stiftelsen av Lillehammer Velocipedklubb sommeren 1899. Samtidig startet de første sykkelkonkurransene. Her var det helt klart et voksende marked.

Tryggsykkelen

I bakgården i Breisethgården startet så Helleberg den første sykkelfabrikasjonen i 1901. I 1906 kjøpte han det gamle Ormsrud hotell i Storgaten og omgjorde det til sykkelverksted. Først og fremst var det ”Trygg”-sykkelen som ble Hellebergs varemerke. Den skulle gjøre Hellebergs og Lillehammers navn kjent, om ikke over det ganske land, så i hvert fall i innlandet. Mange var de unge, og gamle med etter hvert, som hadde en Tryggsykkel. Sykkelen ble til ved at sykkeldeler ble importert i ”rå” tilstand til Helleberg der de ble slipt, forniklet, lakkert og satt sammen. På det emste ble det produsert 1000 til 2000 sykler pr. år.

Hickoryski

Bedriften gikk svært bra. Etter å ha startet beskjedent med 4 ansatte, sysselsatte Hellebergs bedrift 38 mann i 1915. Da hadde Helleberg med sin gode nese for markedet noen år tidligere satset på et nytt produkt, hickoryskiene. For med Lillehammerområdets stigende attraksjon som et reisemål for de nye vinterturistene, økte også etterspørselen etter ski.