Sykdomsbildet var nok ganske annerledes enn i dag. Fortsatt herjet akutte infeksjonssykdommene som dysenteri (blodgang eller blodsott), tyfoidfeber (tyfus eller nervefeber) og kopper. Men utover på 1800-tallet mistet disse plagene noe av sin kraft og dødelighet. Det dukket i stedet opp ”nye” epidemiske sykdommer som difteri (strupehoste eller ” den trondhjemske halsesyge”), skarlagensfeber og kolera. De epidemiske sykdommer rammet mange. I 1873 ble det for eksempel innmeldt nesten 90 000 tilfeller av slike sykdommer, dvs. 5 % av befolkningen. I dag rammer slike epidemiske sykdommer bare 7 promille av befolkningen.

Takket være et tørt innlandsklima og et godt jordbruk, var nok ikke mjøsområdet hardest rammet av de epidemiske sykdommene. Og i følge legenes rapporter var både lillehamringer og fåberginger friskere enn både gudbrandsdøler og hedmarkinger.

Men syke var de jo her i distriktet også. I 1830-åra, da ei avlingskrise rammet distriktet, meldte Kjølstad om mange tilfelle av tyfoidfeber. Feberen rammet de fattige, eller som Kjølstad skrev: den fant tilhold i de ”misligste hytter”. Her var det ikke bare elendig husvære, men også mangel på mat og klær. Fattigfolk lot rett og slett være å tilkalle lege; ikke hadde de noe å betale med og ikke kunne de være sikre på om de fikk noe støtte fra fattigkassa. Det var samtidig også noe utbrudd av barnekopper, men i 1838/1839 fikk Kjølstad fart på vaksinasjonsvirksomheten som til da hadde vært tilfeldig og dårlig utbygd. Fra da av ble hundrevis av barn i Kjølstads og Baumanns store legedistrikt vaksinert hvert år. Jordmødrene var de mest aktive hjelpere i vaksineringen, men også skoleholdere og klokkere deltok som ”hjelpevaksinatører”. Og fra 1840-åra forsvant faktisk kopper som en epidemisk sykdom i distriktet. Dette var virkelig en helsemessig revolusjon. Koleraen var fryktet som få andre sykdommer, men det merkelige er at den så å si ikke forekom i Fåberg og Lillehammer. Sjøl ikke den store koleraepidemien i begynnelsen av 1850-åra (og som tok livet av Ludvig Wiese i Christiania), rammet her oppe. Men folk var redde. Det skulle ikke mer til enn en mild diarè- epidemi på høsten i 1853, særlig hos fattigbefolkningen i Fåberg (som antakelig kom av at folk hadde spist for mye umoden frukt), før kolerapanikken spredte seg. Baumann måtte da berolige folk med at de nok hadde fått ikke noe verre enn ”fantesjuka” (den lokale betegnelsen på diaré).

Men det som plaget folk flest i Fåberg og Lillehammer, var ikke de akutte epidemiske sykdommene. Skal en tro distriktslegene, var minst halve befolkningen plaget av fordøyelsesbesvær (kardialgi), eller de hadde mer eller mindre sterke reumatiske plager. I følge Kjølstad ble bortimot 80 % av de voksne rammet av reumatisme av mer eller mindre alvorlig art. Og Baumann sa det slik i 1871: ”de fleste mennesker med hvem man kommer til at tale om sygdom, klage over en eller annen form for rheumatisme.”

Baumann spekulerte en del over dette fenomenet. Han fant mye av årsaken i ”et skarpt Klima”, i plutselige temperatursvingninger og i skarpe og gjennomtrengende vinder. Mange bodde i for kalde og trekkfulle boliger og mange kledde seg svært så ufornuftig. Det siste gjaldt særlig ”fruentimmerne”, påsto Baumann. Problemet med dårlige klær var sjølsagt i første rekke et fattigdomsproblem, men med den mer og mer omseggripende bruk av bomullsklær fra 1850-åra (i stedet for ulltøy) ble denne ”uhensigtsmessige bekledingsmåde” også et problem som rammet alle lag av folket.

Den andre ”folkesykdommen” i distriktet var fordøyelsessykdommer. Slike sykdommer har gjerne sine røtter i folks kosthold og drikkevaner. Kjølstad forklarte dette sykdomsproblemet med misbruk av ”finkeldrammer for mænd og den sterke portviinskaffe i konens fastende mave.” Baumann på sin side la større vekt på det han kalte ”tung” mat (mye ”melspise”) og lite av fersk mat, blant annet spiste folk svært mye sterkt saltet kjøtt. Forfatteren av denne spalten er ingen ernæringsekspert, men både Kjølstads og Baumanns forklaringer høres vel rimelige ut?

Spise- og drikkevaner endrer seg imidlertid over tid. I siste halvdel av 1800-tallet ble folks kosthold mer variert og bruken av brennevin gikk ned. Men likevel var fortsatt fordøyelsessykdommene utbredt, ja legene påsto faktisk at de økte. Da var det særlig kaffen som ble utpekt som den store synderen.

Denne ertikkelen sto sist i april 2007