Malere som Collett, Erichsen og Jorde kan gjerne kalles ”den første generasjon lillehammermalere.” Noen år etter århundreskiftet kom det ei ny gruppe yngre malere til Lillehammer. Disse kan vi da kalle ”annen generasjon lillehammermalere”. At det allerede fantes et kunstnermiljø på Lillehammer, var sjølsagt en viktig grunn til at disse kom.

Vi har tidligere flere ganger omtalt Lillehammer som en kulturby, et slags kulturelt smørøye, et ”oplandenes Athen”. Mange forhold bidro til det, men svært viktig for å skape et slikt bilde av byen var ei gruppe malere som oppholdt seg her i tida rundt århundreskiftet. For i en periode mellom slutten av 1880-årene og fram til første verdenskrig var byen jevnlig besøkt av en rekke kjente norske malere, noen for kortere opphold, noen for lengre tid og noen slo seg også ned her for godt. Det var malere som Fredrik Collett, Frits Thaulow, Lars Jorde, Alf Lundeby, Kristen Holbø, Thorvald Erichsen og seinere Einar Sandberg og Henrik Sørensen.[i]

Vi har flere ganger i denne spalten fortalt at Lillehammer i åra rundt 1900 framstår som en moderne by. Jernbane og elektrisitet, industri og moderne handel bidro til dette. Ei gruppe som nøt godt av denne utviklingen, i hvert fall i den første ”moderniseringsfasen”, var håndverkerne, særlig i bygningsbransjen.

Fåberg stasjon var ikke Fåbergs første tettsted. Det var Jørstadmoen.

Jernbane- og kommunikasjonsutbyggingen førte til en ny form for tettsteder eller småbyer i Norge: stasjonsbyene. Fåberg fikk sin stasjonsby da det ble anlagt jernbanestasjon ved Brunlaug i 1894.

Fåberg var ei jordbruksbygd. Det fantes sjølsagt en del mindre industri i bygda, blant annet en del sagbruksvirksomhet. Men i hovedsak kan en si at Fåbergs industrielle senter var i og omkring Lillehammer.

Kraften som lå i strykene i Mesnaelva var avgjørende for at Lillehammer i 1827 ble den første byen ved Mjøsa.  Lillehammer var derfor tenkt som en industriby.  Slik ble det ikke – i hvert fall ikke i første omgang.

I de gode årene før første verdenskrig (”den nye arbeidsdagen”) kom det til mange nye bedrifter i Lillehammer: Vi har tidligere omtalt Mesna Træsliberi. Her skal vi fortelle om tre andre nye bedrifter i byen, som alle fikk litt forskjellige skjebner.

Sykdomsbildet var nok ganske annerledes enn i dag. Fortsatt herjet akutte infeksjonssykdommene som dysenteri (blodgang eller blodsott), tyfoidfeber (tyfus eller nervefeber) og kopper. Men utover på 1800-tallet mistet disse plagene noe av sin kraft og dødelighet. Det dukket i stedet opp ”nye” epidemiske sykdommer som difteri (strupehoste eller ” den trondhjemske halsesyge”), skarlagensfeber og kolera. De epidemiske sykdommer rammet mange. I 1873 ble det for eksempel innmeldt nesten 90 000 tilfeller av slike sykdommer, dvs. 5 % av befolkningen. I dag rammer slike epidemiske sykdommer bare 7 promille av befolkningen.

Mesna Træsliberi

”Den nye arbeidsdagen” har historikeren Wilhelm Keilhau kalt tida etter 1905. Norge gikk da inn i den lengste sammenhengende høykonjunkturen i moderne norsk historie. Den varte mer eller mindre fram til 1921. Disse gode tidene ble særlig drevet fram av fossekraften og elektrisiteten.