Fri flyt av alkohol? I Norge? Bortsett fra et bestemt politisk parti som heller i mot en sik holdning, er det vel helst kjekke gutter på barkrakken like før stengetid som hevder slike synspunkter. Men vi hadde faktisk en slik situasjon i Norge en periode for 200 år siden.

Det religiøse samlivet mellom Fåberg og Lillehammer var på ingen som helst måte konfliktfritt. Det var krangel mellom bønder i Fåberg og kjøpmenn i Lillehammer om plass i annekskirka i byen og det var krangel om plass på kirkegården.

Siste halvdel av 1800-tallet var ei veksttid for de store folkebevegelsene i Norge. Det var særlig tre som særmerkte seg med stor oppslutning: arbeiderbevegelsen, de lavkirkelige lekmannsorganisasjonene og avholdsbevegelsen.

Lillehammer este ut både sørover og nordover. Busmoen var lenge byens siste frie areal, men i 1911 ble de første boligene satt opp her. Og så begynte utbyggingen av byggebeltet i Nordre Ål. Slik ble det behov for regulerte gater og veier. En av disse nye gatene var Fåberggata. Den ble anlagt i 1921/22.

Lillehammers raske vekst fra 1890-åra økte presset mot de trange bygrensene. Da Busmoen var utbygget, hadde byen faktisk ikke noe mer sammenhengende område ledig for utbygging.

Når gjelda økte og prisene sank havnet flere og flere i et økonomisk uføre. Til slutt fantes det bare én løsning: auksjonshammeren. Slaget fra denne hammeren ga gjenlyd i mange norske bygder i mellomkrigstida. Og hammeren kunne også ramme de større gardene. Lunde og Hammerseng gikk ut av familien. Randgard ble solgt. Også Lysgård skiftet eiere. Men først og fremst rammet krisa småbrukerne. Det var her gjelda veide tyngst.

”Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene hvem har trakket op den? Manden, mennesket, den første som var her…..Også denne dag går med til hans vandring, for han må undersøke så mange venlige steder i skogen. Hva går han efter? Efter land, efter jord?” I Markens grøde skildrer Hamsun på en genial måte en av menneskets sterkeste drifter, lengselen etter jord.

Reidar T. Larsen forteller: ”Jeg hadde en gang samlet tomflasker og fått så mange at jeg hadde penger til å se Tom Mix på kino. Da jeg fortalte det hjemme, brast det ut av far: ”Skal du gå på kino, mens vi ikke har et rødt øre i huset, og ikke veit vår arme råd?”

For dem som ikke klarte seg sjøl fantes fattigkassa.  Fattigvesenet hadde helt siden den første fattigloven fra 1845 vært kommunenes oppgave. Det kom nye fattiglover både i 1863 og i 1900 uten de helt store endringene. Først i 1963 ble fattigloven erstattet av den nye loven om sosial omsorg. Fattigkassa ble da kastet på historiens skraphaug.

Heller ikke fåbergingene møtte krisa tafatte med hendene i fanget. Noen møtte krisa ved å vri produksjonen over på nye felter. Et slikt felt var pelsdyrnæringa. Det kan være nyttig å vite at denne i dag av mange utskjelte næringa ble viktig for bygde-Norge i den vanskelige mellomkrigstida.